Rynkete solrøde halte kalkuner trangverper stæsja rumpetroll. "Er det rart jeg vantrives?" spør klemmeosten til den delte gule - "Alle tar på deg med glede og ømhet, meg voldtar menneskene og atpåtil deformerer meg gjennom et trangt hull. Permanenten min blir en total ostastrofe!" "Hva skal man svare til sådan?" tenker den gule - og ruller igjen plastlokket.

<--------- The end for tabloidelskende lesere. Vennligst klikk ut--------->

Hvorfor la jeg meg her?
Helt idiotiske uselvopptatte gubbe!
Jeg burde jo lagt meg der!
Mellom alle budeiene på bondelagets massasjekurs.
Dust!

Når jeg bli stor nok skal jeg bli... nei, det var i neste kapittel.

Det er ingen logikk i at nervøse italienske høner legger hvite egg. En måke legger brune egg med kunstmotiver på, og den er og hvit. Hadde måken lagt hvite egg, ville vi sagt den var syk - kanskje skremt av en sint bestemor eller hadde spist en grønn sardin på boks uten å sjekke datoen. Spraglete høner kan legge brune egg - mulatte egg. Men hvorfor har de ikke kunstnerevner? Jeg mener de dekorerer jo ikke sine egg som f.eks måkene. Kan man da si at høner som søker kunststipend er på fjærende grunn?

Rundt jordens mage er det lang avstand før man er til endes. Hm.. endes? Det er vel ikke mulig? Hvor er enden på et magemål? Begynnelsen? Merkelig.. Nå vet jeg hva jeg skulle bli! Kulturelsker! Men da jeg sjekket rundt kulen fant jeg ut at det ville bli komplisert å sykle - selv på en moped, rundt magen til jorden. Altfor mye vann, og hverken jeg eller mopeden kan svømme. Hvorfor har den ikke på seg beltet? Med den kulen kan jo buksen falle ned uten? Vent nå, jorden er jo dame - den og, alt her i verden er snart hunnkjønn, selv endel menn. Hvordan skal det gå med oss til slutt? Vi menn. Nei, jeg kjøper ikke det.

Jorden er en dame med skjørt. Vent nå, damer vil gjerne være menn og, ikke noe breaking news, men da kan jorden være bikiniløs? Glem det. Like greit at den er hunnkjønn, tenk på hva som kunne dinglet rundt i løse luften og vært til hinder for fri og fart i luften? Men fly er mann! Ikke? Men hannen som fant opp fly er safe som en megler inside og skjult i rus! Jaa!

(bare tull her)

kremt..

Hvorfor kulturelsker? Man kan jo bruke en slik til så mangt. Hvis man player litt: Man kan jo da ha som oppgave å elske med kultur. Man kan og bli en kultur som andre (budeier f.eks) elsker. "Hei og velkommen! Jeg er din kulturelsker, her er mine regler, studer de og vennligst sitt ned og vent på tur". Selvfølgelig må man ha ordinær arbeidstid og ferier som alle andre, man trenger jo å slappe av og kose.

Next!

Håhå! Dette blir laaangt - jeg elsker å erte på meg de som ikke orker mer enn 2 linjer! Se det, jeg er allerede begynt på kulturelskerstigen, er på trinnet hvor det er en passe dannet kultur å elske å kjefte på mine lange ord! Jess! 1-0. Toromento - ble det omsatt motsatt? Får ha den bak det våte dusjøret.

Med tid og stumper..

Jeg tar en pause her, håper det er ok, må bare flytte garasjen til en nabo over haugen 16 cm mot øst..

Back!
Rundet av til 20, er kommunen som er naboen og den, eller vi - kan sikkert avse 4 cm til et godt formål. Bra jeg godt utstyrt. Med ekte fake naturgummiviskelær.

Er man filmert blir man lett reprisert, oppdaget det da jeg så et dokumentarprogram i reprise på tv nettopp. Sannelig var jeg ikke klippet bort denne gangen heller, dog heldigvis fremdeles i uinnzoomet vigør. Hadde jeg sagt nei der så ville hele den scenen manglet. Stort sett er jeg omgjengelig og snill - når jeg ikke er motsatt.

Vi er så få i dette kjære landskapet vårt at knapt noen unngår å sette spor på tape, bits eller jord. Slipper man unna er en av de få, tror noen. Men som i eventyret (det er ikke ferdig enda) er ingen av de få. De få er alle og en. Og som det å være født som menneske er alle en. En som vandrer på livets stier og motorveier. Hvem man er utenpå betyr nothing - og kun de som ikke må se utsiden for å vite hvem man er kjenner en. Korrigert: I skyggenes tanker i Indigodalen er alle like, de ens indre plukker ut kjenner man.

"Når bananene blomstrer i Hardanger.." faktisk ikke mine ord, jeg ville brukt f.eks formasjfruktene. Men når bananene blomstret i Hardanger, da skulle hun noe jeg ikke kan si.. her. Hver gang jeg har vært i Hardanger har jeg speidet etter bananblomstene. Men enten har jeg vært for sen, eller for tidlig - eller kanskje hjortene har spist de opp? Morellene er gode i Hardanger, også tyttebærene.

Send kos i medvind - skjell ut i motvind..

Kjeft burde være adresseløst. Men der er vi like dumme og korttenkte alle.

Genuin utskjelling? I am my own genuinitet - en språkfyr sa at det var helst kvinner som brukte ordet "genuin" i private samkvem, menn stort sett i jobbsammenheng. Hvorfor? For egen del stemmer det, et sjeldent brukt ord for min del privat. Hvorfor? Tja, føler at det er rett og slett et for perfekt ord til bruk på mennesker? Har brukt det endel angående natur, jobb. Passer der.

Hvis kroppen kunne levet la oss si 500 år, ville hjernen - jeg, fulgt opp? Eller ble det etter x tid kun en kropp tilbake? Og at selv 1+1 ville blitt null? Det finnes lynkvasse mennesker nær hundre. Man transplanterer stadig mer kompliserte saker, hva med hjernen? Er jo mennesker som i f.eks ulykker blir "hjernedøde" mens kroppen er ung. Uff.. nei. Tenk hvis man ble flyttet over i en 20 årings skrog når man var 70? Sykehustabber dør aldri ut, så skrekk og gru - tenkt hvis man våknet i sitt nye hus og fant ut at det hadde både midje og pupper? "sorry, vi gjorde en liten feil da vi.."

Beklager, jeg kjøper ikke ved dørene - ikke vinduene heller - eller på, i utenfor, innenfor, bak, foran, over, under.. Ok, tar du Visa? Master? Ok, Master, men sorry - bruker bare Visa i dag. Visa og? Beklager, men det er ikke hjemme. Farvel..

Og tante BØ - hva var vel Solbloggen, og en dag uten vår alles tante? Og hvem er innom både her og der med en kommentar, uansett? Jo, nettopp vår tante. Og hvem blir kjapt litt bekymret hvis en av oss "gamlinger" her ikke er å finne på noen dager? Jo, vår kjære tante. Uten tante ville bloggen vært - ja uten tante. Og ikke den samme lenger. Også antatt uten meg ihvertfall. Så mange takk for at du er den du er tante B. Og vi andre bør huske på at det ikke er noe selvsagt at vi har vår tante her hver dag, og prøve å ta vare på bloggens grunnstein.

De fleste har kanskje merket seg at den som leder Sols utviklingsavdeling nå skriver blogg her. Noe jeg finner interessant, og noe flere Solansatte burde. Ihvertfall slik at man føler at de vet om sin egen blogg og at den faktisk lever. Joda, de plukker noen innlegg av og til, skummer vel igjennom for å lete opp de som kan brukes til deres formål.

Tankene mine her kom etter å ha lest vedkommendes blogginnlegg fra en slags "brainstorming" hun er på i USA, der borte er jo verdens midtpunkt for høyttenking om fremtiden til alt i verden - og resten av universet. Det finnes tusenvis av mennesker som har dette som deres yrke, det å spå i deres selvlagete kule av et eller annet. Se hva som kommer i fremtiden - eller mer korrekt: Finne på det som skal komme/prøves i fremtiden. Og i dette tilfellet gjelder det internetts vei, og vi som bruker nettet. Veldig kort sagt.

Jeg pleier å si at vi lever i en tid hvor det hyppe, kule og kjappe er "tingen" - det er nå, men hva med i morgen? Når menneskene er lei av alt det nye kule og kjappe? Når alt føles prøvd, når alle reisemål er bereist selv av naboen? Uansett er det fremdeles et stykke frem før man kan ta taxi eller buss til månen, og selv et besøk der vil da bli mindre kult og spennende når veien er asfaltert og for alle.

Jeg tror menneskene til slutt går trøtt av jaget etter stadig nye opplevelser på alle frontene, og kulhetens alter - og heller leser tante BØ's morrarabbel, for det er jordnært og ekte. Og man blir ikke andpusten av å lese tante BØ, nei det passer til å roe seg ned med morgenkaffen. Og krever ikke at man må ofre noe på et alter med tunga stadig lengre ute. For alt nytt vi girer oss inn på må spise noe, alle altere krever offere. Det finnes en grense, en smertegrense for når alt nytt går fra gøy til plikt - en følelse av dårlig samvittighet fordi man ikke rekker å følge opp alt man har kastet seg på.

Det er en tid og et sted for alt i livet - og det vil alltid være nye generasjoner unge som søker nye kule saker. Normalt og naturlig for menneskeheten. Men etter en viss tid faller glansen av, og de fleste søker mer og mer med fingeren i jorden etter dybden og er lei overflaten. Og med nettets inntreden i menneskelivet er man ved en pæle som kanskje er uendelig  - ihvertfall i tanken om å skape nye behov. Men, mennesker har ikke mer i tid tilgjengelig i dag enn før, døgnet er enda kun 24 timer, og mennesket må enda gjøre sine vanlige (plikt)saker som alltid. 

Solbloggen er liten - en rosin i bloggverden. Som mosegrodd innbygger kan man jo spørre seg hvorfor en ikke flytter et annet sted og kanskje får 10 ganger så mange lesere, eller mer. Men faktum er at andre bloggsamfunn ikke har sin tante BØ og det hun står for - det jordnære og trygge, det ekte. Går man inn på andre hyppe trendy kjappe bloggsamfunn og leser - blir en rent sliten i hodet av alle som roper etter å være mest kul og mest sett og listet. 

Her dukker og opp med jevne mellomrom mennesker som skriver kun for å få sine tall og ofte involverer de seg lite i resten av bloggsamfunnet. Og som regel forsvinner de av seg selv etter en stund, kanskje til nye jaktmarkeder som kan gi større tall og nærmere deres mål om å få mest tall (lesere). Selvsagt skaper deres tall og noe for Sol - men på lang sikt? Historien viser jo at de forsvinner mer eller mindre til slutt alle, og tilbake sitter - ja tante BØ - og noe av oss andre få. Til neste gang det dukker opp en som ønsker å stige i en kjapp vendig med kule meninger som selger der og da.

Hvis man tenker litt fakta omkring bruk av nettet - og Sol.  Det ble vel sagt av vedkommende som er ansatt hos Sol at Facebook hadde 2 mill norske brukere. Men "brukere" blir feil, kanskje 2 mill som har regga seg, men neppe 2 mill som egentlig bruker greia stabilt og fast. Ikke halvdelen en gang tipper jeg, kanskje en fjerdedel, knapt. Sol Alias har ca 120.000 regga profiler - men hvor mange "ekte" brukere? 10% kanskje tipper jeg. Tall kan brukes og sees på med mange øyne.

Bloggen har ca 30-35 brukere som man vel kan si skriver noenlunde fast hver måned, at den ikke er større er for meg ufattelig, og skal man peke på noen så må det bli Sol selv. Som betydelig portal i Norge harmonerer det slettes ikke å ha et bloggsamfunn med kun et lite knippe mennesker på. Sol Chat er vel og død snart etter at Sol "veldig genialt" besluttet at kun regga fikk ta seg en kjapp prat i hverdagen - i stedenfor å løse eventuelle problemer på andre måter. Debatt antar jeg og peker ned, alt blir en sum av det man som eier foretar av små grep og fremtidskartet man tegner. Og - fjellvettregelen om u-turn gjelder like mye Sol som alt annet i verden.

Stabile brukere gir stabile "klikk" - økende brukermasse gir økende klikk, og det motsatte selvsagt det motsatte. Med "brukere" menes her ekte brukere - og ikke et kunstig dødt tall. "Døde gir ingen valutta" heter noe så inderlig sant. Og gjelder og i the fast time. Selv håper jeg at utviklingen snur, som fast bruker over tid ønsker jeg fremdeles å prioritere å hver dag finnne tante BØ fremfor titusen lesere før jeg får spist lunsjen. Men det vil være opptil Sol å "se" lyset og velge veien som gir felles smil for brukere og Sol selv.

Jeg tror Sol's stab og har noe å lære av det tante BØ står for, hun er et ikon på sin måte, men samtidig representerer stabilitet - og på den motsatte måte av trenden i dag som altså er kjapp, kul - og noe som er viktig for Sol: Utro. For det er baksiden av medaljen for Sol og, dagens kjappe, kule og trendy brukere er ekstremt utro brukere - og lokkes raskt mot neste i sin evige søkende etter neste opium. Men tilbake sitter alltid den trofaste tante..

En vinterkveld fra Jæren hvor et besøk og gikk til Arne Garborg i Knudaheio. En kveld da solnedgangen skapte en stemning som Arne må ha sett lignende flere ganger - og man forstår litt av magien han følte når han satt der og skrev.

Endel av bildene viser utsikten fra Knudaheio og mot Undheim og flatjæren ut mot havet. Men og et bilde av Jærens moderne tid i form av det nye høyhuset på Bryne i en kveldsstund - samt på slutten når natten kommer på besøk til Jærfolket.

Huset til Arne er det som er før og etter skiltet med Knudaheio på for de som ikke er kjent der. Det er og et annet Jærhus tidlig i bildeserien - et jeg møtte på vei til Knudaheio. Et bilde av steinskulpturen ("all denne fagre utsyn") - hodet til Arne Garborg er og med, den står på en haug rett ovenfor huset.

Jeg var heldig med solnedgangen da jeg var der på besøk den kvelden, og da jeg stod der oppe helt alene i nesten mørke, og med det lille historiske huset oppi den lille øde plassen ved siden av og så snøen skrifte farger med himmelen, det var ubeskrivelig. Og utsikten er til verdens ende..

Både Arne og Hulda's urner står i en stor gravhaug i hagen - og dermed blir de begge evigt værende under Jærens himmel og fantastiske lys.

Jeg skrev et lite dikt om Arne, hans vonde barndomsminne omkring faren forfulgte han mer eller mindre hele livet. Etter at han bygde det lille huset tok det tid før han bestemte seg for navnet såvidt jeg vet, og kanskje skjedde det som i diktet mitt? For han grublet om mange av sine livsknuter i Knudaheio.

Jeg har satt diktet under bildevisningen (husk å sette på musikken under først, bildene skifter auto hvert 12 sekund etter at man har startet bildevisningen), men for de som ikke kjenner til Arne Garborg så kan jeg linke til den vanlige wiki'en: http://no.wikipedia.org/wiki/Arne_Garborg

.
.

"Knudaheio" ska du heita.

Det sat ein mann i Jærland
-Arne Garborg va hans navn.
Han kikka på kveldsfargane
-dei forma lik felesargane.

Tankane has sveva um live
-mørke lo framleis i sive.
Men sjå! Sjå himmelrauden!
"Eg leve og e ikkje nauden".

Alvalandet has spegla sjelå
-syne døyva vonde barnatelå.
Arne greip pennå i frå leio
"eg døypar deg te Knudaheio"..
.
.

Gråt ei mer kjære venn..

en dag vil din sol lyse
en dag vil ensomheten dra
en dag vil du stråle vakkert
en dag vil noen elske deg igjen

Ikke gråt mer kjære deg..

en morgen våkner du smilende
en morgen synger livet din sang
en morgen du er vakrest i speilet
en morgen ømt kyss deg vekker igjen

Så ikke gråt mer kjære deg..

~~~~~~~**~~~~~~~~

Hvem faen var du?
Hvem stjal mitt hjerte?
Hvem faen må snu?
Hvem lot sjelen min knerte?
Hvem var du som lot meg bli alene igjen?

~~~~~~~**~~~~~~~~

Bak et tre
Bak et tre er to
Bak et tre er to klærløse
Bak et tre er to klærløse i sommerbris
Bak et tre er to klærløse i sommerbris og mmmm høres
Bak et tre er to klærløse i sommerbris og mmmm høres fra mulene..

~~~~~~~**~~~~~~~~

Eg ska kapra deg!
Eg ska - hvis eg vil då?
Du ska kapra meg!
Du ska - hvis du vil då?
Me ska kapra oss!
Me ska - hvis me vil då?

~~~~~~~**~~~~~~~~

Ka? He du berre ein fot?
Det gjer eg faen i!
Ka? He du berre ein pupp?
Det gjer eg faen i!
Ka? He du skjeive nase?
Det gjer eg faen i!
Ka? He du skjegleaugo?
Det gjer eg faen i!
Ka? He du rudlestodl?
Det gjer eg faen i!
-eg gjer faen fordi eg elskar deg..

~~~~~~~**~~~~~~~~

Eg ramla ner frå granå -  ja vondt!
Eg tridla udføre fjedlet -  ja vondt!
Eg ramla av travgamp -   ja vondt!
Eg skaud tver av foden -  ja vondt!
Eg fekk stuten øve meg -  ja vondt!
Eg krasja kjerrå i steidn - ja vondt!
Eg skadla håve i månen - ja vondt!
Eg saga av halve håndå -  ja vondt!
Eg for gjønå høysvanså -  ja vondt!
Eg mista deg på tysdag  -  ja jævligt vondt..

~~~~~~~**~~~~~~~~

O'gyngestol!
O'gyngestol i skaldebo!
O'gyngestol rock me softly!
O'gyngestol sleng oppi budeieguri!
O'gyngestol gyng oss inn i koseekstase!
O'gyngestol O'gyngestol - adlyd eller bli peiskos!
.
.

Hvordan får man en maur til å posere uten at man må lokke den med mat? Maur de går og går, og går, og går enda mer. Alltid i bevegelse - som klokka. De er alltid interessante, og det virker som om de har en klarlagt mening med all gåingen, nesten som en dressgjeng med stresskoffert.

Våren bringer og tining av maur, og dermed alltid noen som kommer på besøk inn i varmen. Å stoppe de er umulig, men etter en stund forsvinner de av seg selv. De er endel av vårens gjester her i huset. Nei, ikke sukkermaur, men svære Jærmaur på en tomme som vralter rundt som en bonde på åkeren, og jeg er sikker på at de snakker jærsk og.

De bor nok ute, men tar seg en runde her på vårferie og samler på alt mulig. Ja det er ikke grenser for hva de drasser med seg. Og sterke som bare maur er, hadde de vært litt større måtte mye blitt spikret fast: "Hei! Kom tilbake med tastaturet mitt!" "Hei du! Pokker ikke knabb visakortet mitt!" "Hva fanden? Når fikk kontorstolen motor?"

Nå har jeg prøvd i en halvtime å få en av de til å posere for å bli foreviget, men ikke tale om, de går og de går, og går og går. Nei, kjedelig å ta bilde av en som spiser på noe. Ønsker en som riktig poserer, f.eks med solbriller og litt hårete uttrykk og capsen på "Hello Babe.."

Godt maur ikke har pupper. Angrer nesten på innlegget omkring de to sakene, ble et kav å bare svare, hehe - jeg svarer jo alltid så da bare må jeg ta tiden det tar når jeg selv har vært så stupid å be om fingergnagsår (godt det var drittvær ute ellers ville jeg vært kraftig i bakleksa). Ikke det, kjekt med kommentarer, dog har jeg fått lite tid i det siste til å besøke andres blogger, men får håpe det bedrer seg.

Det skal de ha puppene - de skaper alltid noe røre, eller hva man vil. Mange har meninger om sakene. Vel, "de passer jo på kvinner" som en sa, dog tok det litt tid før jeg forstod hva han i bunnen mente - nåja, for å være ærlig så er jeg enda ikke 100% sikker på hva jeg mente med den slengbemerkningen den gangen? Han mente - mente jeg selvfølgelig!

Jeg passer best til dikt og vanskeligåforståforandreord - og det som sorterer under den avdelingen, er ikke noe favorittopplegg å legge opp til svære diskusjoner, det får andre ta seg av.

Hm.. nå har visst maurene lagt seg, like greit å pakke bort kamera og lysutstyret, det siste består av en oppladbar lommelykt med dimmer fra Clas'en..

Ihvertfall et speilbilde av en pupp. Når jeg skal inn på bloggen så går jeg inn via Sol.no, deres forside. Og hver gang får man i fleisen et eller annet kroppslig og hjernedødt. F.eks akkurat nå: "Farmen": "Får pikante MMS av lettkledde jenter" - hvorfor? Hvorfor sender jenter halvnakne bilder til fremmede? Fordi vedkommende har vært på tv? Jo, men seriøst, det er totalt blåst uansett å sende halvnakne bilder til noen man ikke kjenner.

Videre: "Paradise Hotel": "Derfor har «Paradise»-gjengen sex på TV". Hvorfor må man ha sex på tv? En føler at det er forsøk å å normalisere at straks man er på tv så bør en ha sex - hvis ikke er man unormal. Sorry, men det er totalt hjernedødt og tragisk.

Videre: "Foreldre fikk sjokk av deres datter på Paradise Hotel" - Ja hvem pokker hadde ikke fått det dersom ens datter brettet seg ut som et eller annet jeg helst ikke vil navngi. Fra den "blonde" datteren: "De er veldig konservative, kristne. Så de fikk jo helt sjokk." Altså: Som forelder behøver man garantert ikke å måtte være konservativ eller kristen for å få sjokk når ens datter frivillig breier seg ut på skjermen som det jeg ikke ville si navnet på.

En psykolog om dagens realityserier:

"Men de stadig råere reality-seriene på TV får stadig flere til å reagere. Psykolog John Petter Fagerhaug mener deltakelse i slike programmer kan føre til alvorlige sinnslidelser.  På den ene siden er det dødskult, på den andre siden dødsfarlig å gå inn i det."

Dessverre tror jeg han har mye rett i de ordene. At mediafolket er totalt uten skrupler og ansvarsfølelse er ikke noe nytt, men at unge mennesker i dag er uten grenser for hva de er villige til å gjøre for å få oppmerksomhet, er et alvorlig tegn på at noe er helt skakk-kjørt i samfunnet vårt.

Man kan spørre seg hvorfor det er blitt slik på så kort tid, ja det er kort tid vi snakker om. Selv Sol som liker å fremstille seg som en "familieside" har forandret fokuset kraftig mot kropp og sex på få år, ja veldig få år. Nå kjøres og frontes hjernedøde bimbosaker frem som hovedsakene, og resten av verdens nyheter må vike for kløfter og idiotiske utsagn fra de grenseløse kroppene. Hvis dette er normalen for noe som kan kalles en "familieside" så lurer jeg på hvordan de som ikke kaller seg det er.

Jeg er klar over at Sol som andre kan da si at de jo må følge trenden - utviklingen, men på samme tid er det å rømme fra den fulle sannheten, Sol som andre mediabedrifter er jo med på å skape trenden. Og påvirke de unge. Og samme hva Sol sier så kommer de ikke unna at det på et gitt tidspunkt ble en konkret omlegging av strategien, jeg husker selv forandringen fra den ene dagen til den neste. Men, det er selvsagt deres sak. Dog kan de ikke fraskrive seg alt ansvar de heller for hva de står for i dag ved å skylle på de andre som fronter likt.

Av og til logger jeg meg inn fra aliassiden, og der kommer jo da opp de siste som har logget seg inn - og selv der ser man en utvikling på veldig kort tid - det er mye mer halve pupper og dype kløfter nå enn for kort tid tilbake. En ting er unge som antagelig er påvirket av summen av medias fremstilling, men sannelig finnes deres "mødre og bestemødre" også med dype kløfter og halve pupper. Det siste er veldig forunderlig for disse burde jo ha litt mer livsforståelse enn deres døtre - hva livet og menneskene handler om.

Pupper er ok som pupper, men av og til er det forunderlig hvordan eieren bruker de, og innbiller seg deres verdi, og ikke minst hva tanker eieren må ha omkring menn, hva vi vektlegger.

Jeg var en sen nattestund i forrige uke i byen for å hente noen som hadde vært ute på livet. Det drog ut for som vanlig hadde de glemt seg og rotet seg bort. Vel, jeg aner ikke hvor mange pupper som ble klemt opp mot vinduet mitt mens jeg stod der uten for bula. Noen trodde sikkert jeg var en pirat-taxi og ville ha en tur med puppene - den ene falt sågar ut, og uten at eieren brydde seg med å rulle den inn igjen. Skjønt husene puppene bodde i hos de fleste var så ynkelige at det er et under at de ikke frøs ihjel. Jeg holdt stort sett igjen vinduet for å ikke risikere å bli kvalt av pupper.

Vanligvis tenker jeg ikke på dette, men av og til dukker det opp. Og hver gang blir det og et spørsmål om hvorfor så mange kvinner (både døtre, mødre og bestemødre) er så puppefikserte og ikke forstår at å få de som et førsteinntrykk midt i fleisen gir som regel den motsatte effekten hos mange menn, antagelig flere enn de selv forstår. Det er en myte kvinner har skapt dette at standarden er at menn er nesten sykelig opptatt av puppene deres. Skal de bli tatt seriøst bør de heller la seg selv komme fremst, og ikke de to utvekstene.

Som sagt er pupper ok, og hører til på en kvinne og kan være vakre som alt annet ved en kvinne, men å drukne i de blir helt feil - eller å la de bli hovedfokuset kvinner ønsker å formidle som hva og hvem hun er.

"Hei hei! Her er jeg" - og alt man ser er to pupper som truer med å angripe hvert sekund..

For å spisse det: Hvis en mann hadde hatt utringning fra navlen og ned til midten av dingsen tro jeg neppe særlig mange kvinner ville tatt han seriøst, særlig ikke hvis han i tillegg serverte kløften langt oppi fleisen på de - antagelig ville han prompte blitt anmeldt og kalt for stygge ting..

-Og det var ukens undring på kroppsverdiboblen vår navleverden bor inni..

Bilder fra en tur opp til Jærens vidde, Høgjæren - Jærens tak, eller heia, kjære har mange navn. Turen startet helt nede ved havet, og fra Varhaug og oppover den lange slake Jærlia er det nær 1 mil med snorrett vei slik at man ser nesten hele milen nedover. Bare selve veien er litt av en opplevelse, og utsikten øker for hver meter.

Oppover lia ligger det enkelte spredte hus, og gårdsbruk med utsikt som kan ta pusten fra en. På toppen svinger en så videre innover selve Høgjæren og mot Matningsdal. Etter en liten halv mil til er man på veitoppen, toppen av Jæren og ca 400 meter over havet. På snaut en og en halv mil har en altså kjørt fra havets nivå og opp til 400 meter. Og det meste av lengden er den lange slake lia som preger østdelen av selve flate Jæren og som er synlig over hele Jæren og langt ut i havet.

Utsikten er enorm i alle retninger, man ser hele Ryfylke, hele Stavangerhalvøya, hele Jæren og mot sør vipper veien ned i en snorrett evighetslang bakke mot vakre Matningsdal. Og man ser nesten til Egersund. Og omkranset av alt er havet i vest og uendeligheten. Langt mot øst ligger fjellene i Bjerkreim. Selve Høgjæren er et stort heiområde, en stor vidde med variert terreng og dyreliv. Å vise en så dyp utsikt er umulig på små bilder.

Om sommeren er det selvfølgelig vakrest når alle de lange liene har sine praktfarger, men det er og vakkert på sin måte når vidda er i vinterdrakt - og den føles enda mer øde i hvitt og isblåskygger..

Med på bildeturen er samme musikken jeg spilte på turen, nemlig Enya. Håper den funker nå for Youtube som jeg henter musikken til bildene fra, har vært utrolig treg i kveld. Husk som vanlig å sette musikken på først..

Min vugge var stødig og ble alltid gynget med kjærlighet. Min barndom frihet med kjærlighet og omtanke. Samtidig naturlig skalert i oppbyggelse for tidlig selvstendighet og selvansvar. I sum var det som kan kalles barndomstiden sunn med en strek under trygghet og ekthetens kjærlighet fra alle voksne som ble en del av den tiden.

Med andre ord en positiv start på livet, og den første fasen av livet er betydelig viktigere for resten enn mange kanskje tror. Ofte hører man om andre som har hatt en vond barndomstid og sliter med dette resten av livet.

Ungdomstiden var som kjent mye kortere før, man måtte bli kjapt voksen og begynne sitt eget liv og ta fullt ansvar selv, ikke minst økonomisk. Svært få bodde enda hjemme hos mor og far da de var ferdige med tenårene, det var "normalen".  Jeg vet ikke om noen tok skade av å bli tidlig voksen og selvstendig, men med fullt ansvar for seg selv. Man kan vel og spørre seg hva som i grunnen utviklingsmessig er "tidlig" - kanskje var det ikke tidlig allikevel.

Som barndommen var ungdomstiden og preget av frihet med selvansvar. Og som ungdom skal man jo og teste noe mer "voksent" som neste høyde på livslista. Og som kamerater av begge kjønn var selv jeg noe rebelsk selvsagt, noe en sunn ungdom skal være, men ikke helt likt de fleste andre, nei for både som i barndommen og det voksne livet har jeg alltid følt å ligge et hakk foran mine jevngamle. Ikke ment som at jeg var "bedre eller mer intelligent" - men en følelse av at jeg stadig lå et hakk lenger fremme på mentale utviklingen aldersmessig.

Jeg trivdes ofte bedre med mennesker som var litt eldre enn mine jevngamle, følte meg mer hjemme blant disse, samt med voksne som var interessante med hva de mente og stod for utenforbi de "grå voksne" - de voksne som gjorde spennende og uvanlige saker. Originaler på en måte. Mennesker som ikke tok alt uten å mukke eller ikke våget si sine meninger eller være seg selv når de ikke passet inn der andre ville de skulle passe inn, enten det var samfunnets offentlige bestaltere eller vedtatte sannheter og formater.

Naturen har alltid stått i mitt sentrum, noe jeg er evig takknemlig for. Det har vært slik siden bleiene ble kastet av meg selv. Hovedårsaken lå på en eller annen måte rett og slett innebygget i meg fra fødselen av, men jeg har uendelig mye å takke en barnløs onkel og tante for mye jeg har fått med meg av det å klare seg selv tidlig på naturens premisser, og ikke minst nesten uten penger. Jeg var nesten som en slags sønn for de, og ble hentet stadig for å bo der i villmarka en tid.

Og jeg elsket det livet, selv om det hjemme og var natur rundt dørene, eller jeg fartet alene langsveis i skoger og vidder. Og med ungdomstidens påfølgende motorisering ved først moped, så motorsykler og bil etterpå - åpnet en ny verden seg som var grenseløs når det gjaldt områder å utforske.

Venner kommer og går i barndomstiden, også i ungdomstiden, som i voksen alder og - noe som er en naturlig sak. Mange venner ja, men hva er "venner" kan man kanskje spørre seg, for det er nivåer. Tetthetsnivåer. Selv hadde jeg noen få tette venner, men selv om jeg kanskje nøt et hakk mer respekt over normalen så tror jeg at jeg nok ble sett på som noe litt for "voksent" for de fleste jevngamle, kanskje. Og antagelig litt einstøing der jeg for rundt i villmarken alene støtt og stadig mens andre spente fotball eller hang rundt i de vanlige klyngene.

Jeg merket det og på lærerne, både de på barne-og ungdomsskolen og de etterpå, de behandlet alltid meg annerledes, mer som - ja voksen, og ga meg ansvar som deres like, og tålte at jeg leste de teksten når jeg syntes de oppførte uriktig mot andre. Mens andre som prøvde seg fikk reprimande. Da jeg var 15 år kjørte jeg bil, jobbet i helger og ledige stunder hos en som drev en besinstasjon og solgte og reparerte biler. Så det tok en dag så kjørt jeg bil, først av praktiske grunner for å flytte på bilparken og kundebilder, men snart og f.eks til banken for å levere kassainnholdet eller på posten for sjefen, hehe

Da jeg var sytten hadde jeg egen bil, stakkars far, han skulle bare visst. Men den parkerte jeg hos en kompis som den og stod regga på. Så kjørte jeg til skolen hver dag, hjemme trodde det jeg kjørte motorsykkelen, men det var bare ned til kompisen for så å kjøre videre med bilen. Og så hentet jeg 3 kompiser på vei til skolen, de satt på og trodde jeg var eldre enn de og hadde lappen, som hovedlæreren. Han burde jo vite, men var litt original og distre - så han sendte meg avgårde for å kjøre ærende hvis noe måtte hentes, og da med hans bil så jeg ikke skulle bruke min bensin, hehe. Men, før var jo en onkel blålys en sjelden sak på bygda. Dog hilste alltid lensmannen når jeg kjørte forbi han der han syklet på jobben.

Vel, det gikk nå godt. Og da jeg endelig skulle ta billappen behøvde jeg bare en time slik at de kunne bekrefte at jeg kunne kjøre, dog husker jeg han sa: "Jeg ser av kjørestilen din at man skulle trodd du hadde kjørt like lenge som meg?" Jeg svarte ikke på det. Da jeg tok trailersertifikat senere hadde jeg null timer, og kjørte opp i en diger sak med henger jeg hadde fått låne for anledningen, men som jeg aldri før hadde satt i. Den var bare blitt parkert hos bilsakkyndige som det het den gangen, og nøklene lå på venstre forhjul. Men det gikk det og, jeg klarte det med glans. Selvsagt hadde jeg kjørt endel lastebil osv ulovlig før..

Men det "voksne livet" - det er et hav av inntrykk og mennesker, særlig jobbmessig. Og ikke minst alltid ansvar for andre. Av alt sitter menneskene igjen sterkest, alle skjebnene, all tillit som ble gitt på personlig nivå. Og summen har lært meg ufattelig mye om våre ulikheter, og at ofte er ikke ting slik man ser fra utsiden finner man ut når en får del i innsiden. Samtidig har tanken slått meg mange ganger om hvorfor mange ga meg den tilliten som lett kunne blitt misbrukt dersom man var av den typen menneske. For egentlig kjente mange av de meg lite fra før av.

Meg selv - flere ganger har jeg fått høre at jeg er vanskelig å komme under huden på. Det er egentlig ikke bevisst, men noe som ligger i meg bare, nå som alltid, innebygget. Og svært få har klart å kle av meg, men noen få har jeg følt at visste, og vet og kjente og kjenner meg uten at jeg er naken - jeg merker det med en gang selv.

"Selvinnsiktens nakenhet" skrev jeg på tittelen - hvorfor er jeg ikke sikker på. Men det handler vel på meget kort plass å erkjenne noe av seg selv og sine grenser - kanskje. Samtidig at det absolutt ikke bør være slik at man ramser opp sine pluss og minus - for pluss og minus vil alltid avhenge av hvem som dømmer og fra hvilket ståsted. Mennesket er født ekspert i å dømme andre, men kanskje mest seg selv - ihvertfall jeg.

Og de som har over tid fulgt mine ord og tanker her, og reaksjoner på forskjellige saker - kjenner meg som meg antagelig bedre enn mange som har kjent meg i årevis, men som ikke ser meg naken om jeg så var naken. Og jeg tror mange har det slik, føler det slik - dette at "hvem kjenner meg?" og da som den nakne meg uten beskyttelse. Kanskje er vi mange som føler vi vandrer rundt i dagen og livet uten at noen egentlig kjenner oss, våre innerste tanker og følelser som står for det mennesket vi virkelig er.

Men det handler og om våre ulike medfødte evner til å forstå og se andres nakenhet selv når de har på alle sine klær, og skjuler seg bak alle sine fasader, ikke fordi det er dette de ønsker, men det er kanskje litt skremmende å være helt naken som voksen. Samfunnets grenser for toleranse på det området er smalsporet, det er en bredde bestemt av mennesker som ikke forstår, eller ser behovet for større nakenhet enn de selv finner akseptabelt.

En svak side som jeg antagelig deler med mange er å stadig sette meg selv som nr to, det å ikke dyrke nok egoisme til å komme til balansenivået. Men så tenker jeg som det litt absurde som så igjen setter meg som toer: "Ok, men da lider ihvertfall ingen av min egenopphøyelse".. På samme tid dyrker jeg galgenhumoren som en sunn del av det å leve som menneske, den gir en slags balanse den og..

Tittelen får stå - den er bare en tittel..

(Hjelp! dette ble langt, hehe - men seriøst kun en mikrodel av det jeg ville sagt ellers om dette, om meg - litt naken..)

Noe mennesker har skapt er bare enormt, storslagent og udødelig - "Vienna, here I come!" Nesten - bokstavlig. Jeg hadde ikke hørt sangen jeg la ut i siste innlegget (Sarah Brightman med Fleurs du Mal) mer enn 1 gang tidligere, og spilte den på ny nettopp.

Sangen og Sarah er jo bare fantastisk, utrolig fantastisk - og hun er antagelig en av de største i historien, men se på på videoen, se på hvor sangen (live) på videoen er spillet inn. Sett på skikkelig lyd og helst fullskjerm video. Se på kulissene, hør den vanvittige akustikken fylle hver millimeter av det storslagne historiske byggverket. Ubeskrivelig enormt rett og slett..

.
Dette er ekte kulisser, ikke noe som er kunstig, og med vanlige mennesker som tilhørere på benkene. Opptaket, eller konserten er det korrekte, ble holdt i Wiens katolske domkirke "Stefansdomen" eller bedre med det engelske navnet: "St. Stephen's Cathedral" som ble bygget i 1147 - ja "1147" - står så å lese - og nå er vi i år 2010..

Et byggverk som er så omfattende i minste detalj at man kan miste pusten av å studere omfanget. Nei, jeg har dessverre ikke vært der selv, men det finnes et hav av bilder å studere. Samtidig viser slike byggverk hva menneskene kunne allerede for så mange hundre år siden, og endel monumentale ikoner finnes enda bevart, selv om de fleste er rett og slett gått tapt pga kriger mennesker i mellom.

Når man ser hva som hylles i dag av nye byggverk av arkitekter og forståsegpåere, kan man lure på om de arkitektoniske egenskapene, skaperevnene, til menneskene er redusert med årene. F.eks operahuset i Sydney er jo hyllet som et mesterverk av i dag, men ser man på bygget på avstand ligner det helst på en stabel parabolantenner oppå en ordinær kaibrakke. Å sammenligne det med St. Stephen's Cathedral blir direkte flaut, for parabolbygningen.

Menneskeheten har utviklet seg i mellom 1147 og nå, menn i kjeledress har daffet på månen og funnet ut at den ikke var av gauda, men snarere kjedelig sand og stein som verden drukner i ellers, men på arkitektonisk nivå kan dagens mennesker visstnok ikke matche de gamle mestere. Teknologisk burde vi uten problem klare det, men muligens ligger det i tapte evner til å skape noe virkelig vakkert og storslagent.

Tilbake til videoen, Sarah og Fleurs du Mal: Den kombinasjonen får virkelig frem den helt enorme storslagenheten til bygningen, og følelsen av historie og prakt ljomer mellom veggene og opp i det høye kunstneriske eventyrvelvet som danner hovedbygningens tak. Jo mer jeg ser og hører den perfekte akustikken og mektigheten lydene fra stemmene og orkesteret får i bygningen, jo mer andaktig blir jeg. Det er rett og slett himmelsk.

Det er byggverk som dette man bør kalle "verdens byggverk" - og ikke modernismens kasser og flaue forsøk.

Så "Vienna, here I come!" Ja, gjerne dersom en lignende konsert noen gang skal foregå i St. Stephen's Cathedral, det må være nær maks av en totalopplevelse å få føle..

( the ordinary wiki for de som ønsker: http://en.wikipedia.org/wiki/St._Stephen's_Cathedral,_Vienna )

Og der er vel pottittene ferdige? God middag!

.
.

Vårsteinen i fjæra varmer
-vindu i patinerte grå karmer.
Tanglopper og fluevinger
-tjelden ny i vårørene ringer.
Våren våkner i skaldeland.

Havet grått av varmedis
-vårspirer sprenger sta blåis.
Isfanden skremt til fjells
-vårsvetter i blå vinterpels.
Våren våkner i skaldeland.

Sitter tankefull i vårfjæra
-ser på smokingkledd vårskjære.
Mon tro hva våren bringer?
-livet er noe man ikke tinger.
Våren våkner i skaldeland.

Tusler rundt grå flomålet
-løfter nysgjerrig i tangkålet.
Tanker flyr med vårbrisen
-føler på hvite skjellrisen.
Våren våkner i skaldeland.

Ærfugler nebbes i nye par
-steggen breser seg som vårkar.
Vårkledd dame smiler ekte
-uti grå vest glir ei vårsjekte.
Våren våkner i skaldeland.

Selv vårgrå varmer sjelen
-en kobbenese damper som kjelen.
Men - tankene, hvor er de?
-jo, svever over kjærlighetsli.
Våren våkner i skaldeland.

Å leve i vårens store under
-håpet øker i fødselens stunder.
Men - inni ensomhetens svøpe
-sjel søker vårkjærlighet å døpe.
Våren våkner i skaldeland..

.
. 

.
.
.

Og med fantastiske Sarah Brightman og like
fantastiske "Fleurs du Mal" sier jeg God Natt..

Jeg har prøvd å holde munn over en viss tid nå, men ser nå at det ulmer vel mye her og der og at noen kan føle seg såret av ord som er skrevet. Og da går det ut over bloggmiljøet. Og for meg er et godt bloggmiljø hellig - og jeg strekker meg særs langt for å være med og bevare det. Lengre enn de fleste aner og tror.

Et godt bloggmiljø skapes av felleskapet samlet, også det vi alle tilfører med våre ulikheter.  Og flertallet her tror jeg bestemt ønsker et godt miljø. Og jeg støtter alltid flertallet. Et godt bloggmiljø tåler selvsagt normal uenighet i saker og meninger.

Så til den/de som måtte føle seg truffet av det under her:

Slutt med å skrive negativt om menneskene her på bloggen, slik nedverdigende som f.eks at det "de ikke har et liv", at de "er et eller annet psykisk", at de driver spill osv osv. Ja de fleste forstår hva jeg mener.

For å understreke meningen: Jeg godtar det ikke lenger - punktum!

Og, er det noen som ikke ønsker å vise normal respekt for andre her, eller ikke er enig med meg om å ha et godt bloggmiljø, så værsegod: Test meg - og se hva som skjer. Men ikke klag etterpå..

Takk for oppmerksomheten.

.

PS til dere "Anonyme": Siden dere ikke skriver blogginnlegg her har dere heller ikke behov for å uttrykke dere i dette innlegget. Dog bør enkelte av dere og kanskje bruke litt vett og normal folkeskikk, neppe vil det skade dere eller ødelegge deres nattesøvn..

"Eg he fingje sju i dag karar!" Vi lo hjertelig - "sju" er Tønes sitt ord for sex. "E ikkje sju farligt for pumpå di Tønes?" kom det fra Gråtassen. "Kor mangje blåe (viagra) pidler måtte te?" spøker Tarald senior og sender en brun klyse ut i havet mellom sjarken til Radlaleif og robåten til na Sylvi Kanelia. Merkelig, men sex får mye morsomheter på glid: "Naii! Den må du lengre ud på skjærå med Tønes! Den einaste heran så e i kroppslig stand te å drifta udstyret e ungpoijken n'Tor - me andre leve berre på gamle bragder!" joika Hans med Parketten og dunka i meg. Humøret ruster heldigvis ikke selv om kistesnekkeren har målsatt de alle som en sa en gang.

Om Vår Herre og Knarkjen:

"Sjølv Vår Herre hadde seg sex" sa en gang Todleif som er den ekte kristne av gubbene. De ugudelige måtte da ta opp tråden - og teorier om Herrens sprell med Maria ble diskutert. Nå tolker Todleifen bibelens ord på sin egen jordnære måte. "Sjå te Knarkjen - han gjorde då plent så Gud, for badne va hans, men sjølv ville han ikkje minnast at han hadde våre ude med snabelen den nattå. Og tjenestejentå sa aldrig noge. Og sønnen e prikk lige faren, eg trur han måtte ha pakka snabelen inn i kopieringspapir for å få te det!"

Om TV:

"Eg såg di hadde seg på skjermen i går aftes, ittepå måtte eg legga meg!" "Fysjdå! Kan du forstee kvifor dei i dag må plent ha oss te å sjå på?"

Om da bølgene herjet i Vågen:

"Du Tønes, kem va det så daska på byfrøknå i snekkå te dei ukjende? Heile våijen bølgja i fleire dagar ittepå, og eg og n'Gunnleif minnast enn i dag den håra mannarauå så kom og gjekk i vindauget på snekkå. N'Gunnleif tørka av det andre glaset for å sjå om hu verklegen va barbera så n'Jon stadhaftigt meinte, men fekk ikkje syn på sakå. Han sa hu hylde og va raue i ansikte - eg så berre mannarauå fra andre siå - og den va liga kvide så ei måga."

Paring i Opel Kadett:

Han gamle Magnus: "Eg såg ein grøne Opel Kadetta så gjyngde grevligt på søre parkeringå te straen. Så eg homma meg bårt for å sjå om någen va sjuge. Dørane va låste og adle vindugå heilt skodda på innsiå. Eg kauka ein bitt, men kjerrå berre gjyngde og gjyngde viare og någen oia og stønde der inne. Rett før eg tenkt å bryda meg inn og hjelpa, kom ein tå i bagvinduget, og då fekk eg eit kikkhål i skoddå. Eg myste inn hålet, og fekk øveblikk. Der va ingen sjuge så langt eg kunne sjå. Einaste eg såg va to så parte i bagsede. Eg vinka i hålet - og gjekk heim te middan."

Om de ville kvinnene i Skjerndalen:

"Husar dokk inseminøren frå aust så vikariera ein sumar? Dei seie han inseminert meir enn kydene og øygå. N'Per Huse meine meste adle ongane i Skjerndal lignar inseminøren." "Gjere berre godt det, dei trengde någe friskt blod der inne for å stogga innavlen!" En tredje: "Eg for rondt i Skjerndal så fridreng hausten -62. Eg ga opp og rymde itte ein månad, galnare kvinnfolk finnes ikkje! Ein kan lura på um mannfolkå der inne e impotente adle ihopa. Dei seie atte postmaen vågar berre å levera postå um nattå ner dei kåde kjerringane i Skjerndal søve!"

"Eg va i Skjerndal å henta eit lass skjemde sødeple te grisane for månge års sia og tytte det va berre særs frodige og vene damer å sjå" kom det fra en annen. "Ka nyttar det ner dei e heilt spinngalne! Ein varte reint udsleden itte någen dagar og snoppen heilt flyssa og såre!" "Håhå! Eg trur du skrønar på deg kjød Marton!" "Naii! Det gjer eg ikkje! Doktor'n ga meg oppstraming og krevde sølibat i heile 4 veker ittepå! Elles ville litle Marton ikkje øveleva!"
 
Ungdommen er bare barnemat i forhold til når de med års erfaring begynner å fortelle, og som en sa: "Eg haurde drengen ropa "Hypp Hypp Di Merr!!" i eit sett frå høgalofte (høyløa i andre etasje) og undra meg på koss i alle daer han hadde fingje hu Grompia-Kastanjå (hesten) opp deran? Då eg kom opp va ikkje merrå der, men det va nabokjerringå." hehe..

En passende tittel for en vinterdag i strålende solskinn rundt på endel av Jærens endeløse flater og uendelige himmel. Man føler at himmelen er i alle retninger øynene ser. Verdens tak, enten ved hav eller i li - Jæren har ikke sin like. På Jæren passer det godt å si at står man på en kasse ser man hele Jæren og havet - og hele verden..

Bildene viser hav, strender, noen hus, lange rette Jærveier, de lange slake mil-lange liene opp mot Høgjæren, uendelige sletter - ja inntrykk fra Jærens landskap i sjelden vinterdrakt. Av hus kan nevnes det gamle som ligger ved veien og som har fått seg endel ny kledning, det var Kiellands bosted på Orre ved elva og Orrestranden. Jæren har merker etter mange store personer, og særlig mennesker med kunstnersinn av mange slag som alle prisga Jærens unike landskap og lys.

Det merkelige gråbrune huset med ingen like vinkler er Friluftshuset ved Orrestranda som er berømt for sin arktitektur. Å velge ut bilder fra den turen var vanskelig - vanskelig å begrense seg i antall. Det er tusentalls Jærinntrykk jeg kunne vist. Bildene vises rimelig usortert. Normalt skulle alt vært grønt nå, samtidig er jeg glad for å få tatt disse bildene som et minne før det ble for sent.

Og helst ville jeg vist de i storformat - jeg holder på å organisere alle bildeseriene mine et annet sted som ihvertfall kan vise de i dobbel størrelse i forhold til her. Skal linke til det nettstedet en gang når jeg føler jeg er ferdig. Eller ferdig blir jeg aldri da det er tenkt å innholde alle mine ord og senere, men bildedelen er nær komplett snart. 

Husk å sette på musikken først som heter "Center Of The Sun" - og så klikk på midten av bildene og len deg så tilbake og slapp av (bildene skifter auto hvert 10. sekund når man har startet fremvisningen som varer ca 10 minutter)

På en av mine turer i vintersko og bilgummi, satt jeg på en kafé i en utkant, her er mange utkanter på Jæren - og heldigvis mange mennesker som ikke lar seg plassere i et AFour ISOformat. Rundt et slitt bord uten voksduk rett foran meg, satt fire av bygdas oldtimers og diskuterte. Som vanlig med herlige slagsetninger bestående av livserfaringens substanser. Slike som kun kan skapes med base i et langt jordnært liv.

Den ene spurte de andre hva vær kvinnfolka nå prakket på byfolket - selv hadde han jo sine værtegn som ingen skolebenk serverte. Med "kvinnfolka" mente  han værdamene på tv - alle tv'er med seriøse tanker om seg selv har værdamer i dag, menn er utgått stort sett. Tar seg bedre ut med rypevær enn en stegg som messer i kjedelig grå dress, menn har som kjent ikke kløfter eller midje. Om været blir det samme med eller uten bringe, synes ikke å bety noe.

Etter en stund forstod jeg hvorfor han spurte - våren 2005 hadde han skrudd av tv'en en kveld - og siden den dagen hadde kassen vært avslått. "Det va berre ringe naudenskab og evneveige klisjea å sjå deran" kom det da de andre mente han kun sparte på strømmen. Jeg måtte flire litt, men på samme tid hadde han jo rett stort sett. Tv'en i dag er noe annet enn før da den hadde en nøytral samfunnsnyttig misjon ala radioen.

I dag drukner vi i idioti og detaljer på grensen av sykelighet i tv'en. Sport, syke realityshow og kvalmne amerikanske serier dominerer, samt uendelige repriser bare for å fylle skjermen med noe. En tom skjerm er dødssynd later det til å være som synet på den saken. Ja og alle disse filmene i tusentalls - media er blitt en verdensomspennende lovlig narkosak som skaper sterk avhengighet for mange.

"Før" var det litt barnetv, dagsrevyen (med en herre i dress som prediket været) og en og annen diskusjon. Søndag sportsrevy på hele halvtimen, og mandag en mandagsfilm. Ellers måtte vi underholde oss selv, med oss selv - og alle andre, noe som gikk utmerket. Nå har jeg 100+ kanaler, men ser knapt på noen av de. Hovedårsaken er at den kassen kjeder meg, føler jeg har sett det meste før og vet at søppelet dominerer. Det blir for dumt rett og slett. Joda, finnes Discovery etc, men de sender og utrolig mye repriser. Og man går lei.

Jeg undres mange ganger på om endel vet hvor mye av det våkne livet deres tv'en stjeler? Og man utvikler ikke seg ved å glane på tv'en, ei heller de kreative delene av hjernen som behøver stimulans via ens egen testing av grenser og utforsking av fantasien. Mediaverden tar mer enn gjerne i mot det meste av livet ditt, de er grenseløse i sin iver etter å tjene penger. Og jeg er sikker på at de unge slettes ikke får sunne verdier med seg i livet ved å få skapte syke selvopptatte verdier som dyrkes i alle realityserier servert som noe deres grønne hoder tror at det er slik verden er.

Og - hvor er alle "normale" mennesker blitt av? På skjermen er det kun perfekte mennesker som ser ut som modeller med daglig rutine i solarium og hos skjønnhetssalonger, hårdesignertimer, klesshopping, trimstudio etc etc. Har de ikke et vanlig liv? Nei, forresten det har de ikke tid til når de skal pleie seg og sin perfekte kropp. Ser man nøkternt på det hele er det nemlig slik media fremstiller det unge moderne mennesket av i dag. Er pokker ikke rart mange unge sliter med selvbildet. Og garantert ville mange av de hatt et bedre liv uten all møkken de får servert i tv'en.

Personlig mener jeg at det er sunt at mennesker stiller spørsmål og ikke uten videre bare godtar at all utvkling er positiv utvikling. Den dagen ingen stiller spørsmål lenger er mange menneskelige verdier tapt. Og man kan være "moderne" selv om man ikke aksepterer blindt alt som ønsker endel av dagsorden - og livet.

"Når utsiden overtar fokuset mister mennesket seg selv"

Men våren er ingen klisjé, den er alltid bare seg selv. Ute ser jeg toppen av standhaftige grønne strå stikke igjennom vinterens krympende snødyne. Og fugler danner par og det er stor aktivitet i fuglekassene med vårsjau.. 

Ei veka på leit itte nøklane te dørå - den i egget mitt. Eg e stidle, kan henda småvidle, men ikkje slig at det uroar tankane. Eg e tomme - nei ikkje berre tomme heller - mest undrane og søkande. Ikkje seie eg særligt, ikkje støyar eg - nei meste rolige og undrande.

Fare smult og varlig rundt - og leitar. Leitar itte nøklar. Ein dag ruslande langs havet, ein dag i skogane - og ein dag på høgaste heiå. Eg måtte opp der og, langt avsted opp på heiå, Jærviddå. Der var det berre meg og korpen - men eg såg heile Jærslettå og enda ut i havet te verdås ende.

Eg rusla rundt i blå viddesnø og taket var i skarpaste vinterblått som speila seg i skoggane og snøkodnå. Ein trollverden, men og ein aleinaverden. Ikkje andre fotefar enn frå rypå og fjellmus og han med halen tevers, røyskatten - ja og meg då. Eg berre måtte opp, viddå kalla ein dag og eg fekk ikkje fred før eg hadde helsa på.

Før eg for ner atte fekk eg med meg når Jærlyset gjorde om snø og is te gull - någen minuttar var alt gull - eg og. Så blei alt rødt og dei andre varme kveldsfargene.

På veg oppøve:

.
Någe usynlig dreg i meg
hu dreg meg te hennar teg.
Du ser hu ikkje dragningå
kem er så denna skapningå?

"Kom te meg nå kjære Tor"
"Kom kor lengslane bor.."

Hu kallar på sjelå mi
ønskar meg i favnå si.
Dypt innåt i rotå hu bur
nyttar ikkje kor eg snur.

"Kom te meg nå kjære Tor"
"Kom kor lengslane bor.."

Hu lokkar frå kjende viddar
kor fjellskrekken er riddar.
Der ørnå svevar breivenga
og korpen rug i bergsenga.

"Kom te meg nå kjære Tor"
"Kom kor lengslane bor.."

Hu kallar - sjølv i hufseti
og fargar er forne i hubroli.
Ner det kvida istrodle eig hu
og ner heiloen ikkje finn bu.

"Kom te meg nå kjære Tor"
"Kom kor lengslane bor.."

Hu kallar - og stjel tankane
au då Jærheiå frys på lankane.
Sjølv det kvida ødeland dreg
au ner ingen vettuge der reg.

"Kom te meg nå kjære Tor"
"Kom kor lengslane bor.."

Hu kallar meg under isdrakt
og syng vent om mi sjelspakt.
Under meters snø og urfrost
lokkar au i is og vindrost.

"Kom te meg nå kjære Tor"
"Kom kor lengslane bor.."

Hu kallar - og veit eg dreg
sjølv då spurvane bur i neg.
Eg svik ikkje ner hu kallar
-og kjem lik ein tru rallar.

Ner Jærviddå kallar, då fer eg..
.

.

Er det bare meg som føler en viss type kvalme stiger opp når jeg leser dette? http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=582192

"Designerbabyer"..

Sitat denne "Jan Thomas":

"Du får egget fra kvinnen, og så har klinikkene et arsenal av surrogatmødre som kan bære frem barnet. Dette koster vel om lag en million kroner per barn, og det har vi råd til, sier Jan Thomas til VG."

"- Hvis verden er full av regler som gjør det vanskelig for oss å adoptere, noe det ser ut til, vil vi oppsøke en klinikk hvor man kan velge egg fra modeller og ta den vi synes ser aller best ut, forklarer kjendisstylisten"

"Ta den som ser best ut?" Herrejesus, noe er feil i dette samfunnet. En ting er at man kan si at jo, men "sånn og sånn og blabla andre" - men bare å si det, mene det.. 

"Hei! Jeg skal bestille en baby til meg og min kompis, har du katalogen over modeller som en av oss kan få et egg av? Vi er veldig kresne, og betaler hva som helst bare den blir perfekt å se på. Her er min skvett sæd, kan du sette den i kjøleskapet i mens? Jo, den er nylaget.."

Mulig at jeg kommer fra bondelandet, men takke faen for det hvis dette er modernismens fremtid. Her holder vi oss til å inseminere kyr..

Et sted går det en grense - over den må man kunne få bli kvalmen eller si at det er sykt..

.

Edit: Jeg er og usikker på om det skal være en menneskerett å få barn selv for homofile som naturligvis ikke kan få barn på naturlig måte. Kvinner og menn er skapt ulike av naturlige grunner. Og når jeg ser argumentene, hva som ser ut til å ligge bak ønsket om å kjøpe seg en baby av disse to det gjelder, så blir jeg enda mer usikker. Og ville sagt at disse to ihvertfall ikke burde fått lov. Jeg føler de ønsker en pen maskott å vise frem..

Og, med hånden på hjertet: Hvem ville frivillig blitt babyen til to homoer?

Hva med et barns menneskerettigheter? Selv det "bestilte" og enda ikke fødte barn? Man har moralske og veldig stort ansvar her, barn er ikke en toy/kosedyrsak man har for å vise frem - eller annet i samme leia..

Og, er det rett av samfunnet å liksom skal være så ekstremt likestilte at selv to homfile skal ha nøyaktig samme rettigheter på alle måter som en kvinne og en mann sammen? Jeg må si jeg fikk noen tankekors her nå..

Trør med lange skritt utenom blomsterlyngen, den lever. August, jeg lever og - enda. Nok en august i vandringens ensomme mølle, målet - hvor er det? Kanskje neste august - kanskje. De før ga ingen svar, bare et sus som et vent lokkende drag fra fjellene, noe mål fant jeg aldri. Ingenting i fjerne sidedaler eller moer og enger hvor ingen spor fantes, bare jomfruelighet - og meg, den ensomme vandrer.

Høgjærens høstpels med grå flekker, steiner mellom blomsterlyng. Her på taket finnes knapt noe høyere enn vidjebusken som og er fåtallig. Klapper kjærlig på en oldefarstein, nei, du er ikke bare en stein. Mennesker ser ikke alltid det vakre. Det ekte. Hva var vel høsten uten lyngen? Den seige og trofaste sliter. Mennesket måtte jo temme deg og, nå finnes brødre og søstre i trange små potter - et fengsel for frihetens plante.

Sitter mykt på nutkanten, langt ned - men klippelyngen holder meg fast i selve fjellet. Høstbrisen svaler svett panne og løfter lys hårlugg som var tjukkere før. Hele verden for mine føtter - speider mot Taksdal langt der nede i nordvest. Hus ligner små mangefargete legoklosser, menneskene usynlige. Ser ned på Litlamos - høstbrisen lager sjatteringer i vannflaten langt der borte. Husker storauren på toogethalvt kilo. En juniaure med gullbuk og mesterlig utsmykket med røde og svarte penselprikker på sidene i perlemorglans. For perfekt til å spises - den fikk leve..

En gang, en annen august i heiene innenfor Matningsdal - nei nær Brusali var det jo. Kom fra Hagavatnet - smiler stille av tanken som kom flygende som jordugla før i dag - midt på en lyngflate på heia satt en kvinne. Helt alene som en statue bygget i gråstein av ravner og fjelltrollet. Men statuen var levende som høstvinden. Kakao fikk jeg, og hun fisk. Et merkelig møte midt i ingensteds. Litt eldre enn meg, men kloke skarpe fjellblå øyne som føltes trygge i godhetens tegn. Ordene smygende i visdom fra en fjelldronning, rolig og tankefulle. Hvorfor hun satt der midt i lyngen og - ja trallet, fikk jeg aldri vite med ord, følte det ikke var grunn å spørre, for jeg vet jo. Svaret lå i øynene..

1989 var det, eller 88? Fanden styrer klokka.

Matningsdal, en skjult hemmelighet ligger i dalen. Skjult for verden at nettopp der ligger en av de vakreste intime smådaler. Takk og pris - ikke la verden voldta Matningsdal og. Noe må få lov å forbli seg selv i en hastetid hvor mennesker kravler som maur over alt. Vandrer man i Matningsdal - venter en å høre budeiestemmer som lokker på dyra med sine bjeller rundt halsen - men selv der er de borte nå. Tror jeg.

Vekker en enkeltbekkasin på en liten tørrmyr, mekregauk kaller vi den der den mekrer med fjærene i lufta i vårdansen. Augustkvelden trekker frem skyggefolket, heialvene danser over lyngen - og i et skar strikker mor Kartatrodl en ny lue til gubben. Hilser med tankene, og vandrer videre mot havgleppet, utsynet mot vest. Ikke et menneske på hele Jærens tak - jo, et, meg. Tankene er min trofaste følgesvenn i ensomme spor. Men og fienden..

Venter for langt unna bilen, å snuble seg i svarte heifjellet er aldri særlig å trakte etter, men gir faen. Samme hvor en avslutter det hele uansett, og mørket er levende, myrull viser sti og huldra retningen for en ensom vandrer i høstnatten på endeløse vidder. Venter hvor utsynet hindres ei..

Havlyktene - venter på havlyktene. La de tennes for meg og. Og alle som behøver deres lys og håp. Venter og håper med øyne mot havet og uendeligheten langt der ute. Venter på lysene, fyrene - havlyktene. De behøver ikke bare havfolket - nei også en enslig vandrer på toppen av Jærens tak.

Og - en for en tennes Havlyktene - smiler i sjelen. Sveipende stråler fra Havlyktene når over hele verden. Min verden. Hva skal jeg med større verden - blir bare enda tommere, videre - og lengre turer på evig let for tankene. Vandrer rolig nedover sammen med augustmånen..

.
Når havlyktene tennes
Ensomme tanker brennes
Når havlyktene glitrer
Tunge tanker forvitrer

Når havlyktene tenner
Sjelen deg ei glemmer
Når havlyktene lyser
Brennes det som fryser

Når havlyktene tenner
Kjærlige tanker renner
Når havlyktene varmer
Tankene er i dine armer

Når havlyktene tennes
Mørket omsider vendes
Når havlyktene stråler
Livet for deg skåler

Når havlyktene tennes - tennes håp i tusen hjerter..
.
.
.

Nå kan jeg og si at jeg har sett på OL. Uten tvil var Canada best og spenningen lav. En annen sak er at jeg nå forstår hvorfor formiddagene er tause ute - folket sover av seg OL-natten. Slik sett passet det nok ypperlig for østlendinger å få vinterferieuka nå. Dog kan de andre som skal ha sin i neste uke bruke den til å sove av seg rusen - eller blåfargen, og normalisere døgnrytmen.

I morgen skriver vi  1. mars 2010 - og det uten at det er mulig å spa makk - noe jeg synes er mer aktuelt enn hele OL. Men makk gir ingen fisk alene, vannene har en meter is og auren holder seg inne i sine hus og fyrer i ovnen. Fiske-OL finnes neppe, men kanskje de er på Facebook?

Facebook - hva er det egentlig den greia? Snart står det referert til Facebook i alle nyhetsartikler, og man lurer på hvordan journalistene graver frem alt, at de har tid til å rote inni der hele døgnet - og om det nå blir en ny type jounalister; "Facebookjournalister" - som stort sett henter sitt materiale derfra, og et eget Facebook-kompendium i deres utdannelse.

For journalister er nok Facebook en gullgruve i et drugaktig nyhetsmarked hvor hvert sandkorn blir snudd for å finne nyheter som passer agendaen og de avhengige som bare vil ha mer og mer. Man kan spørre seg om hvor stor mengde nyheter et menneske har nytte av. Men typisk nok ønsker media å kapre hele ditt liv - også når en nøkternt ser på summen deres hvor en med rette kan kalle det meste for totalt unyttig og fordummende. Men en overekspanderende journalistgruppe og mediefolk skal jo ha jobb de og - dermed skapes stadig nye tåpelige flopper som ingen har bruk for.

F.eks curlingen, og de der buksegreiene - så mye støy for noen bukser? Og igjen: Det refereres stadig til en "buksenes fangruppe på Facebook" som nå er oppe i over en halv million medlemmer. Fangruppe for etpar bukser? Verden er virkelig sær og rar - ihvertfall i overflodsdelen. Og så leser man videre at vedkommende som startet gruppen er blitt høyaktuell hos de store medie- og nyhetsbyråene? Hold an litt - en fyr skriver at han digger noen fjollete bukser og så er han plutselig kjendis og hot nyhetsmateriale? Alvorlig talt..

Men stadig oftere leser man om grupper i Facebook som samfunnet ikke burde akseptert. Alle disse hatgruppene, alle disse mobbegruppene etc. Så kan man spørre om det er slik det går når mennesker slippes fritt og ikke behøver tenke ansvar. Og journalistene? Vel, de er seg selv lik og sørger for ekstra tyngde selv for slike hatgrupper. 

Og jeg som i min naive tanke trodde Facebook vart tenk som at lille Mari som nå var blitt bleietørr, skulle kunne ha kontakt med hennes venninne som nå var flyttet til Australia - eller Ole som var flyttet til neste kvartal. Og noen onkler og tanter..

Edit: Det var ihvertfall slik reklamen for Facebook lød da greia ble lansert..

Edit 2: Og Twitter? Hva skal man med det? Den landeplagen som også ruller i nyhetsvinduene? Tåpelige kort tekstmeldinger ala fra Jone i skogen ved port 17 som hysterisk taster inn en sms at " nå for han forbi på skia! Heia Heia!" - er det så lite å fylle nyhetsvinduene med så bør de jaggu vurdere å krympe sidene litt - men, flere sider, mer plass til reklame - så man skaper en ropende overskrift som linker inn til tomheten i det blå - og reklameklikkene er sikret..

The Sodaboys kalte vi de to brødrene. Når man selv har fått tørre ører så forstår man hvorfor de ble blærete og høye selv om de var små over bakken. Arv og oppdragelse - miljøet man vokser opp i, betyr mye. Og The Sodaboys vokste opp i en gammel ærekjær riksmannsfamilie med nær forretningsmessige forhold også til barna. Det gjelder først og fremst å bevare etiketten på alle nivå, være plettfri utad og innad.

Men, man skal ikke kaste sot på det sterkeste leddet, genetikkens mysteriske arv. The Sodaboys med snaue 2 år mellom hadde også en lillebror, det svarte fåret. Nei ikke som et korrekt "svart får", men nok følt som et av deres høvlete og militante pompøse fader. Nå hvisket onde tunger at han umulig kunne være den svarte's kjødlige far, men trekkene fra både mor og far var der tross alt. Og det sosieteten aldri forstod, var at den minste var en tro kopi av sin mors lillesøsters sjel.

Som nesten enhver familie med den egenarten og sosietetsnivå - hadde også denne sin skjulte hemmelighet som kunne skapt skandale helt ned i første grunnsteinen der deres stamfar ligger og vokter. Det svarte fåret var hans, men ikke hennes. Ikke hennes kjødlige, men hennes søsters. Selv den utad perfekte gubbe hadde en gang bukket under for kjødets makt og bedekket søsteren til fruen i et lystig lag der fruen selv var fraværende og befant seg på rekonvalesens etter å ha født den siste av The Sodaboys i en trang skrå sidefødsel.

Hva gjør man så? Herren selv var klar i talen omkring sitt lille hypp, og fruen? Vel - som noe helt annent enn den bedekte lillesøsteren så var hun og en kvinne av sosietet og elsket det fete liv med kokke og tjenere. Lillesøster måtte - presset som hun ble av begge - avskrive den lille, altså i all stillhet ble det arrangert slik at hun "forsvant" på en skole i ukjent - utland og fruen selv økte stadig og støtt sitt volum under sine femtitusenkronersplagg for å så "forsvinne" til en dyktig klinikk et sted i utlandet når tidsklokken nærmet seg.

Og hjem omsider kommer først den liksomskolegåtte lillesøster, og en måned senere fruen med "sin" nye lille gutt.

Faderen regnet nok med å forme denne som de andre to. Og den lille ble så gitt samme "medisin" som The Sodaboys. Men - O'skandale! Den siste arving i hirakiet ville ikke formes. Medisinen bet ikke på deres halve sønn. Som faderen visstnok uttalte engang under konjakkens vilje: "A og B er som mine avstøpninger og vil føre familiens ære og bedrifter videre, men W? Selv vår Herre's evner måtte vike da han ble født. Tror dere ikke mine venner, at guttungen til og med samler planter som han presser? Og skriver ord (dikt) som fra kvinner, og med å tale som om han er deres like i følelseslivet? Gud forby en ekte ..... (familienavnet)sønn å få en kvinnes hjerne og ustabile følelsesliv!"

"Sidespranget" var i ferd med å bli et mareritt for sosietetsherren - en skamplett mer eller mindre, ja rent ubrukelig.

Og det er her forståelsen manglet fra farens egne arvete gener, nemlig at gutten rett og slett bare var sterkt dominert genetisk av sin ekte mor. Mens hennes søster - fruen derimot, var mer som hennes mann selv - og totalt ulik lillesøsteren i det indre sjelsliv. 

Er genetisk arv sterkt motsettende den vei medisingiveren ønsker å forme et barn, vil oftest det genetiske være sterkest og virke som antimedisin - og derav kunne skape problematiske situasjoner i forhold til dersom man ikke prøvde å voldta det genetisk arvete sjelslivet. Man kan lett tenke seg hvem som har det virkelige helvete i en slik situasjon. Enkelt handler det om forståelse, men mangler den så kan det oppstå vonde og misforståtte episoder. Å undervurdere genetiske arvete elementers styrke er noe som lett gir en kraftig kontra før eller siden.

I dag styrer The Sodaboys - som faren gjorde, deres halvbror bor i utlandet og er frikunstner og lever med sin franske kone på et lite gårdsbruk - og mottar årlig en gasje for å forbli der, og helst ikke synes i sosietetsverdens kretser. Helst ikke eksistere.

Over tid vil alltid individet's egentlige seg åpenbares naken for omverden, det motsatte er umenneskelig og naturstridig..

Taletrengte pragmatikere potenserer kjedeligheten - og man lurer på om slike mennesker innehar adekvatiske fantasierte avdelinger i knollen , eller alt er rett og slett repeat på abonnementet i fagmoll og slavisk konsensusierte 2. hånds produkter i og utenfor deres brain. Litt som Colaflasken som alltid så lik ut når den kom glidende i automaten - aldri en ørliten annerledes farge, eller nysmekkert format - ja ikke på korken engang. Samme hvor mange, eller hvor - ut kom den kjedelige flaske med Cuccicolaistisk utseende og smak.

Kunstnere uten fastlagt terreng og snev av fritenkende empirisme er sjeldne.  Samme kan det være, menneskeheten er et unikum i studie  bestående av profesjonelle einstøinger og meg selv - vil alltid være "meg selv" for alle. For de andre er ikke meg selv. Og meg selv er jo meg selv, og egen korrelasjon vokser stadig gjennom livet pga det alltid positive tankesmørbrødet man serverer sin egenart hver frokost. Rett og slett er man absolutt ikke helt fjern og uperfekt - men å innrømme det offentlig smaker jo forhelligelse av seg - og det vil man absolutt ikke siden "meg selv" da kan fremstå som for mye meg selv. Og da blir man ugunstig ansett av de andre perfekte.

Nok om plagiaters forsøk på ekthet..

Joda, selvsagt - jeg er aldri vanskelig å be. Så jeg lovte å kjøre innom en fotballhall med leker og kjøpe et rundt telt til lille krølle med to vinduer og en rulleoppdør. Etter 2 timer ga jeg opp. Bilen bulet mer enn godt var, og sjåføren måtte presse seg inn i blikkboksen blant alle baremåhadenlekenog! Lekebutikker en sterkt beslektet med Clasen.

Årsaken til utflukten var opprinnelig en runde for å sjekke markedet for ny fotoprinter, og da helst en som og tar A2 format. Selvfølgelig koster slike proffpris, men hvem innrømmer for seg selv at man er amatør? Får være grenser for nedjustering av speilbildet. At det i tillegg er mye billigere å få de skrevne ut i fotosjapper enn å bedekke 3 kvadrat med et printermonster, er totalt uinteressant. Er jo mye mer spennende og ubetalelig å printe selv. Blir litt som det grøsselige offentlige transportvesenet, man kjører selvsagt heller selv - er mye mer spennende det, og friheten skal aldri undervurderes.

Men da lekesjappa kom først så var det rett og slett ikke plass til en kubikk printer på 100 kg. Dessuten kommer det visst en ny modell (som vanlig), og da venter jeg litt for å se om den inneholder enda mer spennende som jeg aldri vil få bruk for. Man kan printe på alt mulig med slike fantastiske dingser som er en fryd for øyet og øret. Også på lerret. Og for å ikke glemme det estetiske i et slik monster, man burde ha den i stua med danderte potteplanter og sølvstaker. Et flygel blir rene Ikea i forhold. Og det må man jo traktere selv, ellers står det bare der og samler støv og krakeleringer i bonevoksen.

Forresten en snodig og morsom fyr den ene selgeren, etter å ha lagt ut om alle fortreffelighetene til monsteret, klarte han ikke få den til å printe - og måtte begynne å studere bruksanvisningens 3 bind. Etterpå viste det seg at han rett og slett ikke hadde klappet og kjælt nok med den selvrådige dings - for da han ga opp og ble rosa, begynte den herreløse maskin å printe av seg selv med summende og sukkende lyder av første valiums nytelse..

Ellers en oppdatering omkring landskapets tilstand, noe som kan oppsummeres som "grått og vått" - en dag man knapt skimter overgangen mellom himmel og hav. Ja, og pluss 3 grader, nei jeg lyver ikke, pluss 3 grader og herlig møkkete kjerre som dæsjet parfymerte doser spylervæske for hver enogfemtiende meter..

Spikker og finsliper søkestavene, sjekker batteriene på gps'n. Tar telefonen og roer ned fru Jonsokdal med at jeg kommer snart og jager isbjørnen ut av delikatessen - må bare finne veien først. Lader spretterten med rosa post it lapper rullet i kveitemjøl og kanel. Håper bjørnen forstår samisk.

Legger til nattens fall av snø på veggen, ender på 213 i høyde - må snart jekke opp kåken. Munke Fiskermann ringer og spør om jeg kan inuittisk - det sitter visst en hel inuittfamilie pluss 3 karibuer på et isflak i havna og koker suppe. Foreslår fingerspråket.

Ut - finner himmelretningene via den arvete sekstanten, sjekker globusen. Søker med stavene - veien var vel her et sted? Mulig noen har lånt den, eller den rett og slett ga opp og reiste til varmen med siste charterfly før flyplassen ble slukt av den nye Skaldebreen. Føler med høyre stav i en lovende høyde - ut kommer en sinna kven og banner "perkule skaldemann!" - staven traff han midt i joikeland.

Sukker - og spar meg inn igjen i kåken, må pusse tennene. Skjeller ut pingvinene som bor i boblekaret: "Pokker ta! Brukt opp det kalde vannet igjen?" De tar på uskylden som forsvant - og peker på hvalrossen som i sin tur hinter mot eskimoen som bor på loftet. Makan! Ingen tar ansvar her lenger! Hadde nå fjærkreene i det minste betalt leie med frokostegg!

Fyrer opp i ovnen, kløyver opp det håndsmidde eikebordet og skjærer tennfliser av en arvet gåstav i vridd einer. Det banker i taket og en sag starter. Det er bare eskimoen - og der skjærer han et koøye i taket og klager på varmen fra pipa. Henter et frossent brød fra varmeskapet, og en kilo kjøttdeig. Titter nedi frysboksen der et uoppdaget dyr sover i permafrosten. 

Ola Stampe ringer - han er snart ferdig med hullet. Flott! Og på tide - å bruke 4 dager på å drille seg gjennom isen er vel drøyt, men hva gjør man ikke for å få pilket seg litt fersk polartorsk? Det banker på i kjøleskapet, åpner - og polarharefamilien på ferie i tempererte strøk får sin daglige pøs med nysnø de kan sette ferske harespor i.

Eskimoen stikker det grimete trynet ned igjennom hullet, han klager på lyden fra taket som forstyrrer hans lapping av eskimosandalene. Lyd? Hvilken lyd? Alt er jo bare vakum her i snøhelvete? "Dryppadryppitikkatakki" freser han og slenger en utgått beingrind fra en sel ned. Presser hodet opp igjennom hullet - hva pokker? Noe drypper?

Ned og kjører rotasjonsfresen gjennom snøen mot første taknedløp. Ut pipler en dråpe i minuttet, smaker på - vann? Hm.. Jippi! Det tiner!

Myser ut, bare 1 strek på feil side i dag. En bygrå himmel - og meg, tøff som faen er bare fornavnet. Tøffere enn min egen skygge, og den er virkelig tøff skal jeg si deg. Den har skremt mange, min skygge. Mange bekkaurer. Og den bygrå burde hatt vett til å holde seg i urbane strøk og la naturen være i fred!

Ari er trist som faen han, men ikke vet jeg, han er jo gift med hun på erten - noe jeg ikke er. Eller var. Tror Ari ville hatt godt av å tatt et kurs hos skalden og blitt tøff som faen. Noen som kjenner faen forresten? For alt hva jeg vet er katta mi tøffere enn faen..

Voldelig menn er ikke tøffe som faen, eller meg. Patetiske pyser som har misforstått noe viktig. Andre er tøffe som faen i kjeften - tror de - hah! Sier man sannheten faller de sammen som en bergensk dørselger som ikke fikk napp med sin slange hos fru Bringesen. Hun hadde allerede internert en slange selv. Sentralstøvsugere har nesten utraderet de på dørmatten - takk og pris, mange nok snille tanter og blonde enker ble lurt av de fjolsene.

Det snør! Faen! And ekte usj! Snart på tide å gire rundt kåken i hulahula regndans! Må ha måkt minst 2 meter snø denne vinteren, uten fres. Not bad, men jeg er jo tøffere enn selv den stygge gapkjeftete kjøteren til naboen. Alle er redd den greia som spiser alt den som kommer nær, armer og føtter - særlig liker den klappehender til aperitiff sammen med blodet fra forrige offer.

Men nå spiser den vanlig tørrfor og drikker sunt springvann - etter at den møtte tøffere enn faen, som må bo i den kjøteren. Faen altså - sa jeg til den faens kjøteren - før den fløy bokstavlig uten vinger med et saftig merke etter en skaldefot i ræva. Etterpå har den fordrevet livet med å strikke votter til lammene og sy lappetepper til sin herre.

Noen som husker hvordan det var å ha seg en runde om morgenen? Man ble jo svett som faen og lukta bad. Så da var det bare å jumpe i dusjen for å ikke forpeste omgivelsene, og papegøyen Jacob som jeg hadde den gangen. Å trimme om morgenen er bare dustete. Så jeg prøvde det en gang - men de andre hang ikke på og det ble da kjedelig å snakke med bare meg selv. Makan til slappfisker! De burde ihvertfall trimme mer! Men - nå er ikke de tøffere enn sin egen stil slik som meg.

Det var da veldig som det snør? Må snart bore hull i faenskapet for å se på verden. Eneste som gnir seg ekte i hendene av denne polvinteren er kraftsvina. De gnir seg i hendene og jekker opp prisene slik at alle gamle små søte enkepensjonister fryser ihjel. Skulle nesten tro staten hadde en finger med i faenskapet i bakgrunnen for å få minsket pensjonsutgifene.

Jeg er glad jeg bor i lille mor Norge - og slipper å ha kanoner på terrassen, maskingevær på kjøkkenet og en colt i lomma, holder med den magnumen som finnes der fra før av. I Amerika sover mannen med en pistol under puta, kona med en rosa dildo - begge skyter uten forvarsel. Våpen burde vært smeltet om til takpanner for de fattige heller. Men ikke lett når de er som BMW Z med det stygge lange trynet for noen som har misforstått det døde stålets misjon her i verden. Nåh.. skikkelige sportsbiler med stil har jo en misjon, men ikke den der ugly saken der. Burde vært en lov som forbød slike forsimplete forsøk på å ødelegge et racestempel.

Egentlig er det bare makaronifolket og engelskmennene som kan bygge ekte sportskjerrer. Mulig tyskerne enda tenker våpen, det ligger kanskje i genene.

Og snart kommer det en liten tøffing som skal være her noen timer - da må jeg tegne og male, og leke - men ikke noe problem, for jeg er jo tøffere enn faen, hvem nå han da er. Kanskje bare en bløff, men det er ikke jeg - bare test hvis du våger, hehe..

Ha en tøff dag..

Noen minner fra februar - vinter, men og farger og uendelige himmeleventyr å drømme seg bort i. Februar på Jæren - til tross for 100års vinter og evig pute av snøkrystaller - ute i havgapet, på holmer og skjær, finnes de opprinnelige vinterfargene som hører Jæren til. Her tiner havet og dens nære lune venn Golfstrømmen med temperert pust selv i en isvinter.

Noen få bilder har kanskje enkelte sett før, men neppe mange. De leveres som de føles hos meg, i usortert orden - slik mine februarminner forblir resten av livet..

(Husk å starte musikken først, deretter bildevisningen, så går resten auto)

Google er blitt en faktor i verden man ikke lenger kommer utenom. Hva man skal kalle denne blekksprutens faktor med sine milliarder i mange potensers oversikt, er kanskje diskutabelt. Husker et uttrykk fra et forum: "Google knows more about you than your God!"

Og det var noen år siden, nå er jo søkemotorene enda bedre, og man kan knapt skjule seg noe sted. Siste er jo at de til og med (som kjent) også fotograferer "deg" og ditt private. Akkurat der stiller jeg spørsmål ved etikken - som de jo selv krever av andre. Og ikke minst myndigheter verden rundt som tydeligvis er i Googles favn, eller omvendt..

Men bortsett fra endel ankepunkter så legger de fleste av oss igjen spor på nettet frivillig, ja sågar finner og Google din trynebok osv, noe som betyr at de der og er inside. Men som nevnt, mye legger vi selv åpent frem, som her på bloggen, dog ofte ikke med fullt navn og veikart hjem.

Tok en kjapp googlus og fant ut at totalt med mine "saker" fikk jeg ca 130.000 treff tilsammen. Nyhetshusene nuller (heldigvis) ut sine artikler osv etter omtrent 3 år, ellers kunne jeg lagt til litt til totalsummen. Og i praksis - døde jeg i går, så ville jeg vært like aktuell hos Google i dag. Og sikkert om 100 år og - kanskje i teorien, men ikke usannsynlig.

Man kan da på en måte si at Google "udødliggjør" oss - sørger for at vi aldri blir glemt. Det og forsåvidt i teorien, men slik utviklingen antatt vil bli - så kanskje for all tid. For meg betyr det null, for andre kanskje noe viktig, vi mennesker er veldig ulike i synet på ettermælet vårt. Selvsagt kan man gå inn og slette fysisk selv alt man har på nettet (hvem orker det?), men tipper at da må man være kjapp, for evighetslagringen kommer nok om ikke lenge tipper jeg, og da er det for sent..

Men Google må jo være gull verd for de som er opptatt av å bli udødliggjort - nå behøver de ikke reise bautaer eller skrive sagaen om deres liv - som kanskje selger dårlig atpåtil. Nei Google ordner den saken gratis, og man kan bare skrive blogg eller lage seg en nettside og styre selv hva ettermælet blir.

Og snart behøver man ikke legge ved bilde heller, for antagelig er "GoogleFaces" underveis - og da kommer de med lovens navn hjem og tar bilde av deg - slik du er akkurat der og da..

Privatlivet er utdøende og gammeldags - ihvertfall ifølge Google..

Tujaer er gull verd i vinterlandet, de ser alltid optimistiske ut. OL- i grunnen er jeg drittlei maset - og sytet. Selv uten å ha sett 1 sekund med OL. Hva som får folk til å tro at et lite særdeles tynt befolket land på kanten av jordens ende skal forsyne seg kraftig av verdens gullforsyning, er like snodig hver gang. Men i Norge er det typisk å bestille gull uten å ha dekning på kontoen.

I en klikkepåundersøkelse var over 80% nå møkk lei vinteren, hva de så stresser seg i kø opp til dypere inn i vinteren, er noe man kan undre seg over. Dessuten kjørte jo halvdelen av veien med sine takbokser med bil på. Men man må vel ha krysset, dette å ha brukt sin vinterferiehytte - ja til og med stresser man seg opp hele to ganger dersom påsken ikke tas under plantasjepalmer dandert utover den planmessige stranden av arkitekter.

"Jeg så gjøken i går" ivret Oddleif senior. "Gjøken? I vinterdrakt da?" spurte en annen. "Ja, i parkas" kom det bak snadden. "En gjøk i februar med parkas?" "Han gikk på sine gamle tjærebredde treski." "Javel, en februargjøk med parkas og treski - og ellers er du frisk?" Ikke alle forstår at det finnes forskjellige arter gjøk. Oddleif er en rev på mortefangst, men selv morten (ikke Morten) har rømt islandet. Så nå går det i minner - og Bergensk fiskesuppe med antydninger til pale i.

Bruktmarkedet for passe store og skjulte palmeøyer er kjøpers marked for tiden. Problemet er i grunnen bare det at å komme seg til sin kr 1344,- øy koster flesk, og kan ta hele ferien.

Da jeg våknet i morges lå jeg lenge og lyttet. Håpet å høre lyder fra små bevegelser over stuegulvet - men nei. Veden nekter å komme inn i varmen selv, så jeg måtte ta en trugetur med frk Edel igjen, dog måtte jeg først hente kompass og peile inn vedbua. Neste gang tror jeg like greit jeg lør inn alle 3-4 favnene i en krok i stua med en gang.

Eneste fordelen med OL er at nå er alle kjendisene kommet i bakgrunnen. Hva man skal med alle, og hvofor de er kjendiser, er en annen sak.

En gang jeg var på et seminar så hadde de leid inn kjendiser for allmenn beskuelse og beundring i avslutningsrusen. Den ene satte seg i en pause ved min side for å bli beundret på nært hold - jeg tok en serviett, og fisket frem en falsk gullpenn fra indre trøyelomme. Han smilte og tok frem hendene for å ta i mot penn og serviett. Men uten å kikke opp skrev jeg min underskrift kunstnerisk på skrå og leverte servietten til fyren med sigøynerklærne og pastasmilet - og stappet pennen inn i indre lomme igjen. Han tok forundret i mot autografen min med et rødskjær i det pudrete ansiktet - etterpå var han helt taus. Snodig fyr, hvem han nå enn var?

Nei - nå må jeg vaske klær, de på 60 grader i alle farger..

Lørdag nærmer seg søndag, spiser en skive med grov bazonpostei og en med prim - i glasset, sydhavsfrukter uten bastskjørt. Hører på disse vidunderlige tanketonene for hundrende gang  mens midnattsmaten nytes.

Dagene flyr avsted - og jeg lurer på hvem som spiser de opp, spiser opp mine levedager. Fortsetter det slik er jeg hundre år i morgen, eller på tirsdag. For fortsetter det slik vil jeg ikke vite på onsdag at jeg er hundre, for på torsdag er jeg hundreogen - og lurer enda på hvem eller hva som nyter mine livsdager.

Jeg vil ha vår nå prompte! For da rømmer jeg før jeg blir hundreogtre. Så graver jeg ut en hule i huldreland og setter meg ned ved bredden av tjernet med fiskestang og kosebål, mens auren napper synger jeg og lokker på budeier i refrenget - eller kanskje jeg bare holder kjeft og nyter stillheten, ja tror det. I dag vet man aldri hva som kan lokkes frem av villmannsang. Så ja, tror jeg tier og lar fuglene synge i fred..

Prøvde å male noe mellom slagene med et kredittkort, det virker spennende å leke med fargene i strøk av valutta. Men ga opp da hodet ikke fikk være i malemodus av noen som absolutt måtte låne det. Fanden at ikke folk kan ha egne hoder? Jeg har alltid klart meg mitt eget hode, og låner aldri andres.

Åhh de tonene er så.. ja både tankefulle og melankolske - for meg til å både ville felle tårer og undre meg på samme tid. Jeg vil så inderlig leve og nyte, elske og føle ekte... men livet gir meg ikke fred og ro. Jaja.. Så jeg drømmer meg bort når jeg får en stakket stund i fred. Jeg lengter etter så mye for tiden, kanskje slenge meg på et fly og dra laangt avsted - til en øde og fredlig sydhavsøy - and never return..

Å vite, eller ikke, eller å ikke forstå - meg. Hvem kjenner meg egentlig når jeg knapt gjør det selv? Jeg er så drittlei alle fasadene mange ganger. Og meg selv og - for jeg har og mine fasader. Av hensyn - nei ikke til meg selv, jeg er råere og tøffere enn de fleste aner, selv om jeg er skjør og myk på samme tid. Nei mine fasader er av hensynet til andre. Så bør jeg spørre meg hvorfor? Kanskje.. Hensyn hele livet - på egen bekostning..

Skal man sulle rundt hele livet egentlig alene? Alene innvendig. Utvendig er vel de fleste forsåvidt ikke alene. Jeg fatter ikke helt meningen? Styres av samvittighet og ansvar, ovenfor andre hele livet - og årelater seg selv sakte men sikkert. Herregud vi mennesker er... et eller annet..

Joda, jeg "overlever" nok  - men er det nok?

Best å ikke bli for sentimental  her nå, leverposteien er salt nok - den behøver ikke tåresalt og..

Om man ikke alltid absolutt bare må ta tusen milliarder hensyn - er man noe fælt da? Når skal man ta hensyn til seg selv?

Hele verden er snodig og feil. Ta de unge i dag som etablerer seg. Skuffer på med gjeld for å oppnå en standard - kanskje og status. Så sitter de der fanget i bankene og haienes grep resten av livet? Hører jo helt sprøtt ut. Slaver av modernismens status og krav. Hvorfor? Stakkars unge, de forstår nok ikke helt konsekvensene. Men en dag.. jaja - vi eldre er jo ansvarlige for slik samfunnet er blitt. Materialismen spiser sakte opp unge sjeler..

Prim - har ikke den alltid vært der? Før kokte vel mor prim på gamle brunostbiter? Nå koker ingen noe snart, ikke noe grunnleggende ihvertfall. Og brunosten går i søpla. Joda, jeg er fucking moderne jeg og - men ikke for enhver pris, menneskelig pris. Bare på den korte tiden jeg har levd er det en vanvittig utvikling som har skjedd. Og i samme takt mistet vi noe. For meg står ordet "budeie" for det vi mistet, det gode omsorgsfulle, det trygge, det kjærlige, det ekte medmenneskelige, den ekte omtanken..

Nå har vi pokker ikke tid til noe snart, selv ikke jeg som egentlig burde ha plenty med levetid.. Et paradoks som sier mye. Nei livet er ikke en bløff, det er bare vi som er på trynet i vår modernisme hvor kredittkort av månestein står øverst som menneskets manna..

Sydhavsfrukter - jeg liker bedre de enn ren juice som er rene magesyren og smaker surt som fyda! Nei sydhavsfruktene smaker sjelegodt og kjærlig. Og jeg driter vel i om den sure juicen skal liksom være så sunn! Folk er helt på trynet i dag med alt det sunne snakket - nytter ikke samme hvor sunn man er hvis sjela drukner..

Jeg er usunn! Og bryr meg nada! Jeg elsker å være usunn! Hm.. vel.. jo, hehe

Nei nå er det in the bed - og der skal jeg fortsette å les boka "3 i Norge ved 2 av de" fra 1800-tallet og hvor hele båtlass av budeier rodde rundt på hvert et vann - og drømme meg tilbake til da menneskene virkelig levde..

En kveld i vinterland, en dag i vest - en vinterdag da solen går ned og stråler himmelen mens vinterlandet ligge isblått i sin dvale. Men og en dag hvor havet virker temmet og fredfullt.

Står på en naken odde i havgapet som en menneskelig statue og ser på. Ser naturens luner som har rullet gardinet motsatt vei og brer over solen fra havsiden. Et sjeldent fenomen når strålene bare reiser seg og ingen drysser ned over land og mann.

Fargene blir uvirklige når solens varme kveldsfarger ikke når ned. Isblått er navnet, og selv snøen anes i isblå sjatteringer. Med ett er man på nordpolen. Isfargene føles slik det må være der.

En gammel ærfuglhann med hvite farger blir isblå. Minus 6 viste måleren hjemme - her ser det ut som om en null mangler. Himmelstrålen speiler seg i havet, men gir ingen varme, for den er kun en speiling avgitt fra velvet der oppe - og ikke servert av solen selv.

Venter - går litt rolig frem og tilbake for å ikke fryse fast - eller bli ekte isblå tvers igjennom. Venter og ser spent om fargene vil forandre seg når sola kommer lenger ned i senga. Strålen blir sakte mer orange, men det blå er der enda, det isblå.

Kun en avspeiling av himmelen glitrer i havet. Ingen stråler når jorden - islandet. Gardinet nede stenger effektivt og slipper ingen varme eller lys ut. Som en diger lyskaster stråler all energien opp i atmosfæren.

Fem minutter senere er det kun et svakt orange skjær over gardinet, som en tynn gullblonde. Vinterlandet sovner sakte inn i isblå farger..

.

.

Hei ja, er du der? Ja, jo - som i går, eller i fjor. Nei si det du, du vet jeg er noe.. tja, krevende? Nei ikke som i krevende, mer som et barn? Nei, ikke det heller.. Sårt ja. Fint vær ja, eller hva? Jo - snakker meg inn i været, du vet meg.. Men du? Perny Antonette Gabrielsen... Hvorfor heter du ... nei glem det..

Budeier? Nei vet da fan jeg - enten er de eller jeg utenforbi datoen.. Sikkert meg. Er blitt en vane å egentlig skylde på meg selv. Selv om, ja det motsatte sett fra fronten - utsiden. Så sitter man med heavy Black Per og synes man er noe håpløs.. mye håpløs. Per? Kanskje Peter? Aner ikke om noen i det språket heter Per? Samme det, ikonet blir narreaktig fjompenisse..

Nei, tror neppe de har vinger og kommer flygende til buskene her nei. Budeiene. Tja, hva man skal med flettfridene? Elske vel? Men hva vet vel du.. Joda, man kan sikkert elske uten fletter og.. antar jeg(?) Men ikke uten illusjonistiske fletter. Det må være minstekravet. Forresten fatter ikke du vel - du tar sikkert den første og største gapkjeften - primitiv som du er..

Til meg selv: Hm.. i mitt neste liv vil jeg bli en primitiv okse! Sikkert lettere å bare tenke at å elske er å peise over et eller annet passe objekt, enn å la sjelen inneha den retten eksklusivt. Etterpå kan man jo fiske eller gulfe. Den lille harde ballen vet du, man dreiser til den med en pinne, og så daffer man i samme retning og triller på et eller annet stativ.. Er man heldig finner man den igjen. Ballen. Golf som i VW er det kanskje? Gulfe høres bedre ut. Honey! I'm gone gulfing! Gølfing? Gyylfing?

Hvor var vi? Været... nei det er et utgått subject. Jo, er like mye bløff i dag i verden som i går. Men ikke da budeienes storhetstid klinget kjærlig i lia. Da ga man pokker i å rette på blusen etterpå - når man kom frem fra kosebusken igjen. Idag.. vel i dag er det så mye som må rettes på at alle buskene er kledde med speil i bredformat - også bak buskene. I taket og, himmelen. Og alle lommespeilene "Guuud tenk hvis en gresshoppe fikk se meg i denne tilstanden!" ja, og ikke glem etc.. Og kondomautomat - er som froskehattene de.. Rene rumpetrollene gitt.

Men de glemmer å la sjela få vises i speilet. Happy body and tilbehør - heter det visst nå.. Jeg gir fan i bodyen. Og ikke minst det utenpå. Men nå er jeg vel for rå for samtiden. Og for myk, soft and angry - angry? Nei, hvorfor kom det? Men jeg har da i det minste min helt unike stil som ingen får modernisere. Hva de skal med utenpåglans når innsiden er.. nei glem det. Man er mer happy i en old 2CV enn i en merce med sjåffis. I 2CV'en kan man jo ta ut stolene og kose seg behagelig i lia med homemade budeienistekurvmedruteteduk - i mercen våger man ikke nærme seg lia en gang. Blir gjerne en søleskvett på 50 toms sølvpussete felger.

Okey - tar gjerne en sportsbil, og rundt 5-600 horsepower er sånn passe. Men jeg må få leke med den og grise den til med burning og spinnende piruetter. Og en hylende budeie med langflette i vinden uten tak.. Mente kjerra uten tak. Jo.. budeia kan jo få leke hun og.. med meg da. Vel ok, med kjerra og. Sportsbilbudeie? Men da må det være firepunkts seler! Ihvertfall på min side! Hm.. lurer på om firepunkts uthever pupper bedre enn 3 punkts...?

Du soler deg Perny? Merkelig at du ikke blir svidd? Jeg? Næh.. tar det som kommer naturaly - er det to eller der? To "ll".. samme det. Nei jeg fikk bare enkel M i engelsk, læreren forstod ikke alle de avanserte orden jeg brukte i min engelsk - jeg mente han var dårlig i engelsk dialekt. Min dialekt. Dog synes jeg engelske kvinner fra utkanten kler seg smakfullt. Pent og stilig, f.eks nydelige duse sommerblomstrete skjørt. Yndig og stilpent. Klassisk. Går aldri av mote - som meg, eller jeg er ute av mote mente jeg.. Dog ikke i terrenget..

Har du spist frokost? Hvorfor glor du sånn der du vet på meg Perny? Skulle nesten tro jeg prøvde å lure deg.. Forresten, hva forstår den lille hjernen din..

Nå må jeg.... hvorfor ser du på meg med det der blikket nå igjen? Ja jeg vet, ikke håp nei..

Hm.. Du, stikk nå, jeg må lufte katten..
.
.

 

Ja du ja, hvorfor skriver du blogg? Vi har vel spurt før, men nå er det mange nye her som ikke var der den gangen.

Er det OL som struper nettet om kvelden? Samme hva man klikker på akkurat nå så er det sirup. Vel, selv vet jeg at det er OL, not bad det - altså det at jeg vet, men har enda ikke sett 1 sekund på OL. Oddvar Brå er jo ikke med lenger, med eller uten staver - så da er det bare ukjente med diverse fantomdrakter tilbake. Kan ikke være gøy uten Oddvar? Og eneste dopen han tok var vel en karsk av og til? Rene sjelerensen det..

Ja og han rødtoppen, og hans like fra nord. Burde husket navnet hans siden jeg jo har snakket med han i telefonen en gang han ville fiske, men ikke fikk. Av meg var det. Ikke fordi han hadde rødt hår eller gikk flat out alle andre. Men selv de har lagt ski og staver på hyllene og nå kun sitter og pusser sine edle metaller og kontoer. Sikkert en stri jobb bare det? Og alle hytter og hus, bedrifter og aksjer. Eller var det han andre? I telefonen. Samme det.

Da jeg var litt mindre fikk de heder og ære, og gikk med topplue. Men de fikk kanskje dekket reiseutgiftene og kanskje tapet ved å ta fri fra jobben etpar uker? Nå nyter de sin vanlige statlige pensjon. Var ikke Ol mer spennende før i radio og svart hvitt? Og da kunne man virkelig se utøveren gå i naturen, nå er den skjult av reklame og utbussete heiagjenger plassert der TV-haiene har nøye planlagt.

Snart krever de vel som fotballfolket, det å få være inne. Digre haller med hoppbakker og slalombakker. Bare vent og se. Det er ihvertfall nok penger i omløp i dag i OL til at det er no problemas. Skøytefolket er jo inne allerede vel? Er det rart man føler seg utdatert av og til? Dog er det litt med vilje - og at en har vel sett nok av både det ene og det andre før. Idrett har liksom aldri fått meg til å miste hodet, men trives bedre når jeg selv deltar uten medaljetanker og premiegulerot - eller tilskuere.

Men hvorfor blogger nettopp du? Og dere andre. Skriver ord. Selv skriver jeg fordi jeg liker å skrive, og skape mine egne ord - de er bare mine, og endel av meg. Mine unike tanker og mine unike følelser.

Bør vi snart kreve innvandringsstopp fra muslimske land og melde oss ut av Schengenavtalen? Ja - kanskje det for å bevare vår frihet for fremtidige generasjoner. Det kan synes dramatisk, men det er enda mer dramatisk å miste vår ekte frihet.

Lille uskyldsblå Norge med sine få etniske frihetselskende nordmenn er mye mer sårbar enn mange tror - eller ønsker å tro. Å tro på full integrering av muslimer er som å tro på at nissen bor i Karasjok. Hvorfor godtar vi det som egentlig skjer? Og hvorfor vil mange ikke innse hva som egentlig er i ferd med å skje? Kulturmangfold er negativt ladet og en trussel for vår frihet og et misforstått begrep jeg undrer meg ofte på hvor de som tror på dette har sine øyne og ører.

Vårt samfunn er blitt mer utrygt de siste årene. Og hvorfor? Ja hvorfor. Hadde man ikke hatt Islam ville vi ikke følt tryggheten minske, ikke hatt terrorbegrepet med oss i hverdagen. At noen blir truet på livet pga et eller annet med den religionen er snart hverdagskost, ja fortsetter det slik kan jeg og risikere å bli truet for å skrive dette f.eks. Er det frihet? Nei - og slik skal vi ikke godta, og bør snart sette foten ned med kraft som merkes.

Jeg har sluttet å tro på feige og evneveike politikere som bare duller med problemene og prøver å pynte på fakta ved å kalle en slegge for en misforstått øm hånd. Og som lar de få kreve mer og mer at vår frihet skal begrenses av hensyn til deres religion.

Ja, jeg er veldig generaliserende nå, tar alle under en kam. Men, bare se hva som ulmer under overflaten, se f.eks på 1000 såkalte "norske" muslimer som kan stoppe taxiene i Oslo pga en tegning. Hva tror du ikke de er i stand til for noe som er mer betydelig, for deres relgion, ikke vår. Ellers er det nok å følge med på krimstatistikken over alvorlige forhold, lese avisene som har noe negativ med muslimer hver dag, se på den pokkers lange sikkerhetssjekken du må igjennom bare for å ta et fly, se på de hatende blikkende som lyser når de marsjerer mot vår frihet for et eller annet med deres religion, se på gjengene i Oslo som koster samfunnet milloner, og som sprer uhygge og utrygghet osv osv, listen er lang..

Hva vil disse muslimene her i landet dersom de ikke trives? Kan de ikke bare reise hjem igjen? Svært få av de er egentlige flyktninger. Og se i andre vestlige land i Europa, samme økende problemer der og med muslimer som krever og bråker, truer og det som verre er. Hvorfor skal vi huse muslimske menn som reiser frem og tilbake til det de enda kaller deres hjemland? Hvorfor skal såkalte "norske" muslimske menn dra på radiakale Islamistiske skoler i brutale og undertrykkende muslimske land? Hva skal Norge med slike mennesker?

Hva positivt tilfører den muslimske innvandringen som helthet vår frihet? Ikke noe, heller motsatt. Hvorfor godtar vi at enda gjelder mannens lov i norske muslimers hjem? Hvorfor godtar vi at de får kreve og kreve særbehandling og hensyn bare fordi de er muslimer og tror på noe vi ikke tror på? Hvorfor er vi feige idioter som ikke gjør noe med det? Hvorfor godtar vi stadig snikende begrensninger på vår opparbeidete frihet? Er det fordi vi allerede er redde for konsekvensene av å gi de rene ord for hva vi mener?

Skal man tenke menneskelig her så, ja la kvinner og barn bli, men send ut mennene, send de hjem igjen. Men, dessverre viser det seg at selv barna deres blir som fedrene når de vokser opp. Hvorfor kan man undre seg over. Ja og bli litt skremt av at en religion som skal være noe godt å tro på, kan gjøre slik med mennesker. Skremmende er ordet.

Når skal vi kreve at noe skjer? Vi har ikke plass til alle verdens muslimer uansett. Og så lenge de ser ut til å mistrives her så har de det sikkert bedre i deres "hjemland" som de kaller det enda. Å blande vår kultur med en som er 100 år eller mer tilbake i tid er en stor tabbe, og vil måtte la vår frihet lide dersom politikerne ikke gjør noe drastisk snart.

Det er snakk om din frihet, men særlig dine barns frihet, og der har vi et felles ansvar..