Lise L.'s blogg

Jeg sitter og filosoferer litt over ting og saker. Snøen er vekk, men jorda er ikke tint helt ennå. Det er sol, så jeg kunne sikkert ha tatt en tur i hagen. Kunne hakke litt i bedene, hakker jeg ofte nok så kommer det ikke ugras. Er vel også busker som skal ”straffes” litt, de vokser for mye. Særlig min sommerfuglebusk.

Jeg sammenligner livet med året. Da vi bliver født er det vår, så sommer, høst, og på vinteren så dør vi. Våren, der det hele våkner til liv, gror opp for å danne blader og blomstrer, folder seg ut, bekrefte livsviljen, formere oss, danne nye frø.

Tom… bare tom. Tom for tanker… og ord. Tom for følelser. Tårer er det nok av, de ligger å venter på å få komme ut, men vil ikke slippe dem fri. Kansje det ble en vårbekk av dem.                     

Hva er det som gjør oss så tolerante noen ganger, at vi aksepterer alt. Vi godtar ting som ellers overskrider våres grenser, vi er overbærende. Andre ganger tåler vi ingen ting fra andre mennesker, kun våres egen egoisme.

Så er dagen forbi, kvinnernes internasjonale kampdag. Hva de feirer vet jeg ikke, har aldri forstått det. Hva de har kjempet for har jeg heller ikke forstått. Likelønn sier noen… vel den er der vel. Likestilling sier andre.. ja men det er vel likestilling også.

Jeg kan bli så irritert på meg selv, men tror aldri jeg bliver annerledes, så det er bortkastet energi. Kjørte en tur ut mot havet i går, det var sånn en fin dag. Besøkte også innkjøpssentrert der ute, der er alltid mange mennesker, fastboende, men mest turister.

Ordene kommer, og de forsvinner. Har skrevet på et innlegg  i over en uke, og som aldri blir færdig. Jeg får det ikke til slik jeg ønsker det.  Nå er det vekk, slettet. Men rare greier på en måte. Setter meg ned for å skrive noe ned, men det blir til noe helt annet.

Kan du føle så meget smerte , at du er uten følelser? Eller skal du merke smerten før du gjenfinner gleden? Lengslerne kan gi deg smerte, eller er det vemod? Drømmene kan gi deg glede, men ikke evigt. Men håpet er der, det kan ingen ta fra deg. Lise L.

Så herlig det går mot vår. Det er sol og blå himmel, + grader. Tar en tur ut i hagen og ser at krokusen er oppe av jorda, ca 5 cm. Den venter på mer varme. Litt snø på plenen, men den er mest grønn. Skal ha en stilledag, men mange ting og ordne.Men noe skjer så jeg må ut på en kjøretur på 10 mil.

Mange tanker svirrer rundt, og jeg  tror at i mitt neste liv vil jeg være superegoist. Uten tanker for hva andre mener og tenker, ingen dårlig samvittighet, et liv uten følelser. Alt synes enklere da , men nok ikke lykkeligt. Hvorfor la hensynet til andre bli større en hensynet til seg selv?

Så  at en blogger skrev om den 8.mars, kvinnernes internasjonale kampdag. Hva kvinner bruker denne dag til har alltid undret meg. Aner ikke hva kvinnerne skal kjempe for, vi skriver 2010.  Her hvor jeg bor bliver den ikke feiret, kansje av få. Men dagen gir meg noen minner fra tiden i østeuropa.

Fra første dag har jeg følt glede ved å skrive blogg. Tanker, synspunkter, historier, eller ikke noe. At noen leser min blogg og kommenterer meg, er gledelig. Jeg liker og å kommentere litt her og der, og leser andres blogger med stor fornøyelse.

Stein er spennende, ikke to er ens der heller. Ofte da jeg gikk, samlet jeg er stein opp, syntes de var spennende, fine farger, men samlet ikke på dem. Så reiste jeg en del rundt i verden, og ta begynte jeg å ta en stein med hjem som souvenir, og ikke to er ens. De veide ikke så mye i kufferten, for de var ganske små.

Stod ute på kjøkkenet å laget lunsj. Så kom de… gjessene, en velkjent lyd. Det sikkre vårtegn. Hører deres ”småsnakken” mens de flyver, flott å skue. Her på kysten samler det seg 50-60 000 gjess hver vår, de har hvilepause før de flyver videre nordpå for å yngle.

Mange velger å leve et stille liv, et liv uten for mange bekymringer, tett på familie, et tryggt liv. Andre liker utfordringer, tar noen sjangser, griper nuet, og lever livet her og nå.

En time på briksen…..mmmm.  Wellness? Nei, var ikke det, men likevel godt. Har hatt en overbelastet skulder i lengre tid, så ble nakken stiv, og nedetter i ryggen. Og det var selvforskyld, kan liksom ikke skylde på noen da, kun meg selv. Så en time hos min gode massør gjorde godt, men det er ikke vekk.

Noen polske ord på bloggen fikk mine tanker til å gå til Polen, østeuropa, tiden der. Et annet land, annen mentalitet en annen kultur. Det var en fin tid der på godt og vondt, men husker den gode. Traff mange deilige mennesker, på alle nivåer, høy som lav, vennlige, hjelpsomme, og noen andre også, forresten.

Søndag formiddager er fredelige, også i dag. Sol, blå himmel, fugler som tror at nå kommer våren, men de tager feil de også. Til natten får vi snø igjen. Forleden aften hadde vi et lite jordskjelv, det ble da også noen sprekker i noen hus, og noen kom til skade og.

En venninne hadde vært på ferie og hadde noe hun skulle vise meg. Det var 7 nye armbåndsure. Kopier, men likevel, også alle de hun hadde i forveien. Flotte var de, kunne da ha brukt et jeg og, men har ikke ”dilla” på klokker da. Kan da kun bruke en om gangen.

Tenker på hvor min toleranse er blitt av. Synes alltid jeg prøver å forstå hvorfor ting er som de er, og aksepterer andre for hva de er.  Vise forståelse og ikke la meg irritere.    Men noen mennesker har en spesiel evne til å virke forstyrrende, tiltrekke seg oppmerksomhet for enhver pris.

Jeg gikk en tur på kjente stier i dag… ute i skogen. Snøen ligger ennå der ute, men jeg hadde fornuftig sko på til en forandring, og stiene var fine å gå. Men det var litt vemodig, da jeg manglet min turvenn. Har vært der mange ganger siden, men ikke denne veien som vi gikk så ofte sammen.

Jeg venter på sola, snøklokker og krokus.  Tror at vinteren er skyld i alle mine små skavanker, den får hvertfall skylda. Kulde, is, snø.                       

Kom til å tenke på hva som gjør at noen mennesker ønsker å styre andres liv.       Finnes mange som er kontrollerende, bestemmende, eller er det et behov for å dominere andre, eller er det egoisme? Kansje en form for usikkerhet, og vil  hevde seg på denne måten?

Hvor mye betyr en klem egentlig. Noen ganger betyr den uendelig mye, andre ganger intet. Det kommer an på hvem som gir den, og hvorfor. Synes jeg opplever veldig ofte at mennesker jeg kun kjenner flyktig gir en klem, da vi hilser, eller sier ha det. Ikke sånn en hjertelig en, god og varm en, men bare et streif , et sekund.

Er vi mennesker så unike?  Satt til et foredrag her forleden aften,  foredragsholderen var god til å formidle, temaet var spennende også. Men av en eller annen grunn kom jeg til å se meg omkring, se på alle disse mennesker, se på hvor forskjellige alle var.

         Har hatt noen dumme dager, men sikkert bra, ellers ville jeg vel ikke             verdsette de gode. Eller vite at de var der, alt ville sikkert bli en selvfølge.

        Det er så deilig å våkne tidlig på morgenen, titte ut å se hvordan været         er, og så legge seg godt under den varme dyna igjen.

        Leste en artikkel om vikinger, og kom til å tenke på Hans og Phil.         Dette er nesten den klassiske historien om en norske, en svenske og en          danske, men her er svensken byttet ut med en irer. (Phil) Vi tre oppholdt

        Jeg har vondt i skulderen igjen, har ellers vært bra lenge, uten         smerter. Det kommer gjerne da jeg har lagt meg og skal sove.         Den var overbelastet en gang... og ble det igjen.

        Jeg gråter av vemodige tanker, og av lengsler, og over å ha mistet         noe som likevel ikke var. Jeg gråter over bristede drømmer,         og jeg gråter av savn, og det som ikke er der mer.