Å miste noen som står en så nær er en ubeskrivelig følelse. Tanken på at det kanskje snart skal skje er ingen bedre. Det er ingenting en kan si eller gjøre for å trøste eller får de etterlate til å føle seg bedre, eller forandre på noe.

I ditt tilfelle tror jeg at det beste å tenke, er at det er nok kanskje en mening med alt. Som du selv sier, det er livets gang.

Er på din side Cile.Jeg vet svært godt hvordan slikt føles og inne i musikkens verden her i landet er jeg snart ."The last of my breed "Den ene etter den andre av mine samtidige forlater livet og der er ikke mange av oss igjen.

og vet du at dersom jeg ikke hadde vært gift og hadt barn hadde jeg ikke hadt familie i det hele tatt.Så Cile .Min sympati  er hos deg og kanskje finner du litt trøst i det jeg skriver til deg .

i så fall blir jeg glad.

hilsen davyen

Jeg føler også med deg. Min oldemor vinket til meg med tårer i øynene sommeren 2000. Hun var en av de menneskene jeg var mest glad i av alle. Hun stod lenge på trappen og vinket, for hun visste at jeg skulle flytte langt igjen. Før jeg gikk fra henne sa hun: "Hvis jeg skulle dø og du ikke kan komme i begravelsen, så vil jeg at du skal spille en sang for Gud og for meg der du er."

Neste sommer var det en natt jeg ikke fikk sove. Jeg lå lys våken til klokka to, og akkurat på den tiden hadde jeg ikke søvnproblemer. Vi hadde prøvd Melatonin på min sønn et par år tidligere for å få stabilisert søvnen hans uten at det hadde fungert, og så hadde jeg fortsatt flasken. Jeg var så lei av å være så lysvåken, trengte å sove, så kl. 02 prøvde jeg for andre gang i mitt liv et sovemiddel. Jeg sovnet, men neste morgen hørte jeg at min mormor hadde dødd i armene på min mor og hennes bror; min onkel. Heldigvis hadde hun ikke vært alene. Det var rart å tenke på at jeg var så våken da hun døde. Hun hadde lungebetennelse og var veldig tynn, hadde det vondt, så det var det beste for henne at hun fikk gå hjem, for hun hadde lidd i mange år. Da hun ble begravd satt jeg hjemme og spilte på gitaren og sang for Gud og for henne, mens de andre var langt unna og stod rundt kisten hennes. Det var veldig vemodig, men sånn er livet, vi er ikke her på jorda for alltid. Men vi du har fått en arv fra henne i deg; det hun har gitt deg av kjærlighet og ord sitter inni deg som en skatt.

Lillesøster

Ettersom jeg mistet broren min for halvannet år siden, så forstår jeg hvordan du har det. En stor trøsteklem fra meg.

Tenker masse på deg, mere enn ellers, for jeg var bestevenninne med min oldemor, hun ble 97 før hun døde, og jeg var da ca 11-12 år gammel. Pleide passe unger slik at jeg fikk nok til bussen inn til henne. Savnet var tungt, og unger fikk ikke gå i begravelser den gangen. Så jeg tente et lys hjemme alene og pratet med henne og sa jeg kom til å savne henne masse, men at nå hadde hun ikke vondt mere. Jeg tror hun kjente det og visste at jeg tenkte på henne.Klem til deg, og bare gråt og tenk på alle gode stunder, og ha din egen stund som avskjed når hun har fått slippe alt vondt...Håper hun rekker å få brevet ditt, og gjør hun ikke deg, så vet hun du tenker på henne uansett...Mariee53

forferdelig trist når det går mot livets slutt.
Men du kan være glad for at du har et godt forhold til en oldemor...(hvor mange er det som opplever å ha en oldemor egentlig?

Det er ikke godt å ligge der å være så syk, kanskje best å få slippe fra nå...kroppen er gammel og sliten

Jeg har en farmor i Volda som er like gammel, men... det er leit å si at hun betyr ingenting for meg (lenger)...lang historie.

Det er GODT å ha noen som bryr seg om en...og det vet din oldemor at du gjør.
Veldig koselig det bildet av dere to...

*trøsteklem*

Hun kommer til å bli kjempeglad for brevet ditt.

Det er trist å miste en som du er så glad i.

Men husk at du er heldig, det er ikke alle som får leve til de er over 90 år.

Klem fra Penselsvingeren

Hei.
Jeg kan ikke si jeg vet hvordan du har det nå, men jeg kan si jeg føler med deg.
Jeg mistet selv en nær slektning som hele livet mitt hadde vært som en bestefar for meg for akkurat en uke siden i dag.
Og det føltes helt jævlig, og jeg tror nok du føler deg slik også.
Det er aldri lett å miste noen, allerminst når du ikke kan få være der å ta farvel mens de enda er i live.
Men en trøst kan jo være at slik livet hennes er nå så er det ikke så bra. hun er syk og dårlig og da kan nok døden oppleves som en befrielse for henne.
Og at hun vil få det bra til slutt.
Dette er den tanken som holder meg oppe i forhold til min slektnings død og jeg håper den hjelper deg også.
Sender mange gode tanker til deg og dine i denne tiden, sammen med en klem.

Helle

Hei, vil gjerne trøste deg, men Haldis Reigstad har skrevet en fin sang som Irene Alnes har laget en fantastisk fin melodi til, jeg limer inn teksten her:

Hold ut mitt barn, for meg er du en dyrebar juvel.
Jeg teller alle tårene som renner fra din sjel.
Jeg elsker deg, min kjærlighet skal fylle deg med sang.
Det håpet jeg har kalt deg til, skal du få se en gang.

Hold ut, mitt barn, gi ikke opp, snart bryter lyset frem.
Mitt øye våker over deg til du er kommet hjem.
I hjertet mitt er mange rom, og et er bare ditt.
Der inne er du alltid trygg, du kjære barnet mitt.

Hold ut mitt barn, jeg er hos deg, når du alene står.
Jeg leder deg, jeg er ditt lys når du i mørket går.
Min nåde skal beskytte deg. Jeg omgir deg med fred.
I all din sorg og lidelse er jeg ditt skjulested.