Akk ja....det blir en relativt trist åpningsblogg, noe som egentlig passer ganske bra siden jeg både mangler yacht og en flaske champagne jeg vil kaste bort på knusing. Ikke har jeg raketter heller. Tittelen her sier vel alt. Særemnet river i samvittigheten og sjelen. Jeg er syk på sjuende dagen, så syk som jeg aldri før i historien har vært. Planen var å få slept mitt stakkarslige legeme til legen i dag, men køen på venteværelset vil nok vokse seg fint lang før det blir flere ledige hastetimer (ja, jeg er fullstendig klar over ironien). Og det gagner ingen, i sær ikke de rundt meg. For når jeg er syk blir jeg sur og masete, og når den kvinnelige natur kaller i tillegg, blir jeg fort forvandlet til et muligens-bronkitt-og-annet-ufys-monster-med-pms-humør-fra-helvete. Jeg kan takke høyere makter (eller norsklærer kari) for at jeg fikk utsatt særemnet til etter vinterferien, men nei, vi har jo alltids historieprosjekt å jobbe med...jada, LUNDEHAUGEN I ET NØTTESKALL...! Gi oss for all del fri i 3 uker, og dytt på oss alt arbeidet den 4...det er så forbanna deilig når lærerene dine ikke gidder å sette pris på egenskapene vi er blitt sjenket --> k o m m u n i k k a s j o n --> er et finfint stikkord. Mas og atter mas om its-learning, men vanlig tale fra munn->øre, nei det holder vi oss for gode til.....makan.
Det eneste jeg har å se fram til, er Londonturen. Den kommer til å "toppa heeeeile driden!", bare så det er sagt.

Men men, nok syting....jeg vil for all del ikke at dere der ute skal tro at jeg er stuck i mental trassalder.

God kveld og god natt